I månedsvis har Kirkens Bymisjon og Trondheim Røde Kors vært på jakt etter et egnet sted der de kan tilby akutt overnatting for «fattige tilreisende» fra EØS-land. Det vil i praksis si tiggere. Pengene har de hatt, men det var vanskelig å finne husrom. Den siste fredagen før jul kunne de omsider åpne dørene for folk som ellers har sovet under umenneskelige forhold; ute, under en bro eller i kalde biler.

Det er ikke store luksusen, men det er rent sengetøy, trygghet og et tak over hodet for natten. Aller viktigst, det er noen som viser varme og omsorg for en gruppe mennesker mange helst ikke vil se i sin nærhet. Arendal har som den første kommunen her i landet vedtatt et forbud mot tigging, enda byen bare hadde én eneste tigger. Flere vil trolig komme etter med forbud, etter at regjeringen har overlatt til kommunene selv å bestemme om det skal være tillatt å be rike nordmenn om en pengeslant.

Mens politikerne har vært mest opptatt av å finne ut hvordan de kan unngå de brysomme tiggerne i sine gater, har kirken stått for en annen holdning. Kirkens Bymisjon er det kirkelige Norges humanitære spydspiss, de viser hva det kristne budskap om å ta vare på de minste blant oss betyr i praktisk handling. Det er de som går foran og tar hånd om de som ikke passer inn i det trauste, gode selskap. I Trondheim har Bymisjonen i flere år holdt Vår Frue Kirke varm og åpen for all slags folk.

Bymisjonen har kirkens fremste talsmenn bak seg. Da Frp-leder Siv Jensen i 2012 viste sitt partis humanitære habitus og ville sette romfolket på busser og sende dem ut av landet, tilbød Bodø-biskopen Tor B. Jørgensen seg å låne ut hagen sin til romfolkets telt. Da Oslo kommune forbød folk å sove ute, arrangerte byens prester ulovlig overnatting i Sofienbergparken.

Da politikerne i Trondheim sist vinter lette etter en måte å fjerne de få tiggerne som holdt ut i kaldgufset i bygatene, skrev Nidaros-biskop Tor Singsaas en kronikk her i avisen. Der ba han kommunen etablere et overnattingstilbud til fattige tilreisende. Han etterlyste husrom og hjerterom i stedet for nye politivedtekter. Nå ble det Bymisjonen og Røde Kors som med sine frivillige viser at det likevel finnes både hjerterom og husrom her.

I november tapte «De sju søstrene» fra Namsos rettssaken mot utlendingsmyndighetene. Vedtaket om å utvise søstrene og deres foreldre fra landet ble opprettholdt i retten. Selv om deres far har løyet om sin identitet, har de fått biskopens støtte. «Umenneskelig» var ordet Singsaas brukte om behandlingen av søstrene. Flere av dem er født her i landet. De andre har levd her i mange år, snakker norsk og føler seg som norske. Nå sitter de i en palestinsk flyktningeleir i Jordan, tett ved den syriske grensen og venter på ankesaken.

Bispekollegiet har i mange år vært engasjert for asylbarnas rettigheter, og her er bispene konpromissløse. For dem handler det om menneskeverdet og om å å følge Kristi ord om «de minste først». På sitt lune kontor i Erkebispegården snakker Singsaas gjerne om kirkens engasjement for asylbarna. Han synes det er problematisk at barna blir gjort ansvarlige for de voksnes valg. Barna er kommet hit, de snakker språket vårt, føler seg norske. - Som barn er de utsatt og sårbar. De har rett til å bli behandlet på samme måte som våre egne barn, mener han.

Det er også andre områder der kirken taler politikermakten midt imot. Kirkemøtet har vedtatt et sterkt miljøpolitisk program. Ut fra misjonen å verne om skaperverket, protesterte kirken i 2009 mot Arbeiderpartiets vedtak om konsekvenseutredning av oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Kirken protesterer også mot Statoils investeringer i tjæresandprosjekter i Canada. Det fikk en irritert, daværende oljeminister Ola Borten Moe (Sp) til å uttale at kirken virkelig ikke hadde noe med å blande seg opp i politiske spørsmål.

- Men det har dere, Singsaas?

- Ja, men ikke for å gå de politiske partiene i næringen. Vi ser at mange er enige med oss, men vi skal ikke kunne knyttes opp mot bestemte partier. Vi har et etisk og samfunnsetisk perspektiv som utgangspunkt. Vi har et ansvar for å bevare skaperverket og for å ta hensyn til de minste iblant oss. Kirkens engasjement skal ikke være basert på populistisk synsing, men på kunnskap. Derfor kaster vi oss ikke ut i alle slags debatter, men velger de sakene vi synes det er riktig å engasjere oss i. Kirken skal ikke ringe 113 i tide og utide.

- 113?

- Vi skal ikke rope ulv, ulv hele tiden.

- Dere fremstår ofte som radikale og opposisjonelle i forhold til vedtatt politikk?

Biskopen tenker litt på det. Han svarer at det kristne budskapet ligger der som en uro. Kirken skal være en uro i samfunnet. Det forplikter kirken til å tale de minste og marginaliserte sin sak. - Kristus brøt regler og forskrifter i sin samtid. Han provoserte ekstremt og var antiautoritær. Kirken skal i sitt vesen være radikal. Vår rolle er å utfordre fordommer, sier han.

På sett og vis plage oss, kunne han også ha sagt.

Der mange av den norske kirkens ledere virkelig har markert seg som radikale, er i striden om homofiles rett til å kunne gifte seg i kirken. Her er det ikke kirken mot folket, men mer deler av kirkefolket som står mot et stort antall av kirkens ledere. Da Kirkemøtet i april i år sa nei til å vie homofile, stod et flertall av bispene med preses Helga Byfuglien i spissen for den liberale linjen.

Nidarosbispen tilhørte selv den delen av Kirkemøtet som ville åpne for vielse av homofile par. Kirken skal ikke holde noen grupper utenfor fellesskapet, heller ikke to som elsker hverandre og er av samme kjønn. Er det noe som ligner en splittelse i den norske kirke, er det når det gjelder linjen overfor de homofile.

Ikke fullt så delt er kirken i Palestina-spørsmålet. Men ulikhetene er synbare mellom konservative bokstavtolkere av Bibelen og Israelvenner på den ene siden, kirkeledelsen og det store flertall i samfunnet på den andre siden. Kirken har inntatt en stadig mer kritisk holdning til Israels politikk overfor palestinerne.

- Palestinerne i Israel er et lidende folk som kirken er nødt til å reise seg til forsvar for, mener biskop Singsaas. Kirken støtter en tostatsløsning, enda det finnes et mindretall både i kirken og folket som mener at Bibelen sier at Israel kun er for ett folk. Kirken bør engasjere i alle saker der noen undertrykker andre. Kirkens troverdighet avhenger av at den tør stå opp for de som faller utenfor og som lider nød, sier Nidarosbispen.

Kirken er i generasjoner blitt oppfattet å være på det etablertes side; konservativ, autoritær, mektig og med sine egne interesser som den vil forsvare. For mange er det fortsatt en grunn til å holde seg borte fra kirken. Biskopen er klar på at kirken som institusjon også må være selvkritisk. - Jesu budskap utfordrer til institusjonskritikk, også innad i kirkeinstitusjonen, når maktmennesker i kirken fjerner kirken fra det som er kjernen og nerven i det kristne evangelium, "den minste og manginaliserte først", sier biskopen i Nidaros.

Kirken har fortsatt makt og autoritet, selv om færre i dag døper sine barn, konfirmeres eller gifter seg i kirken. Den fornekteren som oppsøker kirken i dag, vil se at mye av det autoritære og strenge er borte. Som helhet fremstår kirken i dag snarere som aksepterende, inkluderende, åpen - mange synes den er blitt for snill og pusete.

Likevel ser vi at kirken fortsatt har en vid appell, ikke bare som en stemningsskaper nå ved juletider. I situasjoner med sorg og tap søker folk til kirken, det så vi ikke minst etter 22. juli. Den store maratonen der alle de 899 salmene i den nye salmeboken ble tv-overført til 2,2 millioner seere, og hvor 17.000 besøkte Vår Frue kirke for å være med på sangen, viser at kirken også trekker til seg folk som søker gode opplevelser.

Neste år kommer en ny debatt om hvordan en selvstendig kirke på egne ben skal organiseres. For at kirken fortsatt skal være samlende, må den fremstå som relevant og interessant for oss. Det gjør en kirke som utfordrer etablerte holdninger og fordommer.

En kirke som pirker og plager oss.