Under kyndig veiledning av morfar Osvald Andreassen (67), har hun startet en spennende ferd tilbake i slektens historie.
– Veldig artig og lærerikt, sier den historieinteresserte jenta.
Det har blitt noen timer foran pc- en sammen med morfar. Alle navn plasseres inn i et eget dataprogram for slektsgranskere som hun har skaffet seg. Nylig besøkte hun også slektsverkstedet ved Arkivsenteret i Dora i Trondheim sammen med morfar.
– Det blir nok flere turer dit. De er veldig hjelpsomme, sier Jannicke Sunnset.
Historien bak
Osvald Andreassen, som bor på Hovin, har vært ivrig slektsgransker i over 15 år.
– Under gravingen har jeg også kommet over fascinerende menneskeskjebner. Jeg tror det har vært med på å vekke interessen for slektsgranskning hos Jannicke, sier han.
– Ja, jeg er nysgjerrig på min egen slekt, og hvor jeg kommer fra. Det begynte med at jeg spurte mine nærmeste om opplysninger. Jeg har en oldemor som er 95 år gammel, og har tenkt å snakke mer med henne om slekten min. Det er artig når jeg kan finne ut litt om menneskene som skjuler seg bak navnene, årstallene og datoene, sier Jannicke Sunnset.
Latent hos mange
Finn Karlsen er slektsforsker, og leder DIS Sør-Trøndelag (Databehandling i slektsforskning). Han mener fremgangsmåten den unge slektsgranskeren fra Hovin har valgt, er smart.
– Å spørre eldre er viktig for alle, men spesielt for de unge nettopp fordi mange av kildene ikke er tilgjengelig etter rundt 1930 på grunn av personvernbestemmelser, sier Karlsen.
Hans tips til nybegynnere er å registrere så mange opplysninger som mulig fra dem som ennå lever, og som har noe å fortelle.
– De skriftlige kildene vil alltid være tilgjengelig, men ikke historiefortellerne, sier Karlsen.
Økt interesse
DIS er en landsomfattende forening. I Sør-Trøndelag har den passert 800 medlemmer.
– Interessen for å søke etter egen slekt tar seg veldig opp når det kommer tv-program som omhandler dette emnet, for eksempel NRKs serie «Hvem tror du at du er»? Dette tolker jeg som at denne interessen ligger latent hos veldig mange. Etter slike program blomstrer interessen opp. Den mengden personer som arbeider med sin slekt over tid øker nok også, men kanskje ikke veldig mye, sier Karlsen.
En person som driver med slektsgranskning, er ifølge den tradisjonelle oppfatningen gjerne en godt utdannet pensjonist. I dag må bildet nyanseres. Hobbyen er ikke bare for godt voksne, sier rådgiver Tor-Ingar Nordsetrønningen i Statsarkivet.
– Det er mange godt voksne menn og kvinner blant slektsgranskerne, men nå ser vi at også yngre aldersgrupper kommer med, sier han.
Har man først begynt å lete etter røttene, er sjansen stor for å bli hekta.
– Slektsgranskning er en hobby for livet. Det er nesten ikke grenser for hvor dypt man kan borre i arkiver. Man vet aldri hva som dukker frem rundt neste sving, sier Nordsetrønningen.
Barna døde
Det har aldri vært lettere å finne opplysninger. Et stort antall historiske dokumenter er bare et tastetrykk unna i Digitalarkivet.
– Blant annet er cirka 15 000 kirkebøker digitalisert. En slektsgransker trenger derfor ikke bo i nærheten av et arkiv. Man kan sitte hjemme og studere materialet på sin egen pc, sier Nordsetrønningen
Lett tilgjengelig i Digitalarkivet er også folketellinger, emigrantprotokoller samt mye annet arkivstoff. Stadig mer materiale blir digitalisert, men dette er et tidkrevende arbeid.
Selv har Nordsetrønningen kartlagt mange av sine egne slektninger.
– Jeg startet med meg selv, og har arbeidet meg bakover til 1700-tallet. Slektsgranskning handler om å ile langsomt. Går man for fort frem, kan viktige opplysninger bli oversett. Målet er ikke nødvendigvis å bli «ferdig», veien er målet, sier Nordsetrønningen.
I de fleste slektshistorier skjuler det seg fascinerende fortellinger.
– Selv hadde jeg for eksempel en tipptippoldefar som døde av spedalskhet på Egge i Nord-Trøndelag i 1854. Jeg fant også en familie i slekten der halvparten av barna døde før de var to år gamle. Paret fikk 15–16 barn. Det var høy barnedødelighet på starten av 1800-tallet, sier Nordsetrønningen.
Sette en grense
Leder Finn Karlsen i DIS Sør-Trøndelag synes det er vanskelig å sette en fornuftig grense for slektskap. Det kan fort bli flere tusen navn i et slektstre.
– Poenget bør ikke være å ha flest mulig navn, men å bestemme seg for en grense, for eksempel ved tippoldeforeldre. Deretter kan man prøve å finne ut mest mulig om disse personene og deres etterkommere, sier Karlsen.
Avtroppende rådgiver Elin Jacobsen ved Statsarkivet i Trondheim har undervist mange slektsforskere og studenter i lesing av gotisk håndskrift. Hun har hatt smekkfulle klasser på sine kurs.
Interesse for gotisk
– Digitalarkivet har åpnet en ny dør til et rikholdig materiale, og flere som driver med slektsgranskning føler behov for å kunne lese gotisk. Den store interessen for kursene gjenspeiler nok også at stadig flere har slektsgranskning som hobby, sier Jacobsen.
Den gotiske håndskriften er ganske forskjellig fra dagens løkkeskrift. Også den gotiske trykkskriften kan være vanskelig for oss å lese. Et eksempel på denne trykkskriften finner man i Adresseavisens tittelhode.
– De fleste dokumenter og protokoller fra midten av 1800-tallet og bakover er skrevet på gotisk, sier Jacobsen.