Våkn opp folkens! Dette kan bli det groveste angrepet på demokratiet noensinne, og hvorfor har ikke regjeringen gjort noe forsøk på å informere oss om hva den driver med?

Slik sto det å lese i en artikkel i The Guardian av den profilerte kommentatoren George Monbiot i november 2013, da jeg lette meg tilbake i engelsk presse i et forsøk på å forstå hva som gjorde mine venner så opphisset. I forhandlingene mellom EU og USA om en ny handelsavtale har den britiske regjeringen ikke gjort noe unntak for deres National Health Service. Det kan bety at alle kontrakter om drift av sykehus eller legepraksiser må ut på anbud, med full rett for «enhver villig aktør», også amerikanske, til å legge inn bud på driften.

Dette var strengt tatt ingen nyhet nå. Mine venner blant engelske allmennleger strever allerede med komplisert anbudsarbeid for å unngå at deler av pasientene overtas av andre aktører. Det er bokstavelig talt snakk om «deler av pasientene», for her bruker private firmaer sin såkalte utfordringsrett til å legge inn anbud på for eksempel svangerskapskontrollene, diabetespasientene eller de som går på blodfortynnende midler, det vi ofte kaller INR-kontrollene. Men ikke for alle disse pasientenes helseproblemer. Bare for de tjenestene som lett lar seg «masseprodusere», altså der det er penger å tjene på det rutinemessige. Feiler disse pasientene noe annet, som de naturligvis også gjør, er det fortsatt fastlegens jobb.

For sånne som meg, som en tid brukte mye av min faglige energi på å arbeide for et helhetlig og kontinuerlig lege-pasient-forhold gjennom fastlegeordningen, låter dette som det villeste texas: På tvers av alle idealer om en rasjonell og faglig god primærhelsetjeneste. Fastlegeordningen bygger jo nettopp på inspirasjon fra England, og fra Danmark, der de har hatt fastlegeordninger lenge før slikt kom på tale i Norge.

Men nå er det mer enn dette mine venner hisser seg opp for. Siden sommeren 2013 har det foregått hemmelige forhandlinger mellom EU og USA om en såkalt Transatlantic Trade and Investment Partnership, TTIP, gjerne kalt «te-tip» blant kjennere. Det dreier seg om et digert avtaleverk som skal harmonisere regler og rammeverk for handel, finans og investeringer, patentrettigheter, og «tjenester». Forhandlingene skal sluttføres nå i 2015. Og under tjenester sorterer også helsetjenesten.

Da ser jeg bedre hva mine kolleger er så redde for. De strever allerede med det nye byråkratiet som kom med Cameron-regjeringens privatiseringsreform i 2012. Nå jobber mange av dem gjennom politiske partier med å «ta helsetjenesten tilbake» til offentlig sektor. Det ser til og med ut som en mulighet, ettersom selv sentrale tory-politikere nå omtaler NHS-reformen som deres største feil – «biggest mistake».

Men da kommer dette med TTIP inn i bildet. Under en slik avtale får private aktører rett til å saksøke regjeringer hvis de foretar seg politiske grep som påfører private investorer «fremtidige tap». Altså, hvis de nyprivatiserte sykehusene tas tilbake i offentlig sektor, kan driveren, enten den heter Serco, Virgin eller United Healthcare, saksøke regjeringen for de avtaler de kunne tjent stort på i framtiden. Privatiseringene blir med andre ord usnuelige – irreversible.

Allerede nå har slike handelsavtaler medført store søksmål og erstatningsutbetalinger til private. Som da den australske regjeringen etter mye debatt besluttet å kreve at sigaretter ble markedsført i «plain package», uten merkevarelogoene. En rekke slike saker verserer nå for retten. Det vil si ikke for de rettsinstanser vi kjenner og anerkjenner, men for såkalte ekspertpaneler bestående av forretningsadvokater oppnevnt under handelsavtalenes mandat. Kjennelser kan visstnok ikke ankes.

Dette er det Monbiot og andre omtaler som «et massivt angrep på demokratiet». Og da er det vel på tide at den norske regjeringen svarer på om TTIP blir gjeldende for Norge, gjennom EØS-avtalen?