Seks barn med utviklingshemming ble voksne og flyttet fra foreldrene sine, men ikke under kommunalt tak.
– Jeg går klokken åtte om morgenen. Hver dag, sier Siri.
Hun ordner seg frokost og går til bussen selv. Den tar hun til Tjønnlia ved Jonsvatnet, hvor hun har dagtilbud. Hun er hjemme i tretiden. Dagen før legger hun frem klær og sjekker at alarmen er stilt.
– Klokken sju ser jeg Dagsrevyen. Er klokken sju nå? Snart? Siri kryper opp i sofaen sin. Hun har tatt opp lån, kjøpt egen leilighet og begynt på voksenlivet. Før jul flyttet hun inn i OBOS-blokka på Lade.
Planen var å flytte ut
– Dette var planlagt fra den dagen Siri ble født. Hun skulle flytte for seg selv da hun ble 20, sier mamma, Gerd Strømman. Det ble laget en karriereplan for Siri da hun var baby. Gerd og mannen Frode har jobbet aktivt for at datteren skal få like muligheter som andre barn og et liv som ikke skiller seg stort fra jevnaldringenes.
På et område skiller det likevel. Hun har behov for, og krav på, hjelp for å klare å bo alene. Den vanlige måten å løse det på, er å flytte inn i et kommunalt bokollektiv. Gerd og Frode ville det annerledes for datteren sin, og gjorde det ingen i Norge har fått til før dem.
Leilighet tilsalgs
En dag i uka er det håndballtrening. Så er det taco på fredager. Det rullerer. En i gjengen inviterer fast. De går på besøk til hverandre ellers og. I dag er Thea, Henriette og Camilla hjemme hos Siri.
Det er de seks beboerne som sammen med sine foreldre bestemmer hvordan de skal ha det og hva de skal gjøre sammen. Foreldrene er opptatte av at ungene føler tilhørighet og har et sosialt nettverk. Derfor laget de det til dem.
Det var på en håndballcup for over tre år siden. Jentene var på banen for Strindheim IL, de hadde spilt sammen en stund, men foreldrene kjente ikke hverandre så godt. Gerd gikk bort til et par av dem på kioskdugnad.
– Jeg spurte om de hadde leilighet til salgs. Svaret var: «Er du og på jakt etter det?». Og dermed begynte vi å diskutere framtida til barna våre med hverandre.
Gerd og Frode hadde snakket med OBOS allerede og i løpet av kort tid hadde de alle skaffet seg et OBOS-nummer. Noen fant andre løsninger, andre kom til.
Kommunen flyttet inn
– Det har vært en arbeidskrevende prosess og mye å finne ut av. På den ene siden har det handlet om lovmessige krav til omsorg og utøvelsen av den. På den andre siden våre muligheter for lån og annen økonomisk støtte. Dessuten har vi vært i boligmarkedet – noe som i seg selv er krevende, sier pappa Frode. Han er fylkeskontakt i Norsk Forbund for Utviklingshemmede. Kunnskapen han har tilegnet seg i interesseorganisasjonen, har vært viktig.
I løpet av fjoråret hadde seks unge voksne kjøpt hver sin leilighet i Ladebyhagen. I tillegg til det, kjøpte foreldrene en ekstra leilighet i bygget. Etter vurderinger, beregninger og en god porsjon tid, overtok kommunen denne leiligheten, som i dag er personalbase for 15 ansatte. Døgnbemanningen gjør at de har våken vakt på natt og vanligvis 2-3 folk på dagtid.
Beboerne i de seks leilighetene har ulike behov. Alle har individuelle opplegg for hjelp. For eksempel kan noen lese, skrive, tekste og ringe. Andre ikke. Noen fikser det sosiale meget bra, for andre kreves det mer.
Annerledes og lykkelig
Å flytte for seg selv
Jentene er omsorgsfulle og inkluderende. De tar vare på hverandre med skulderklapp, klem og latter.
– Jeg hadde jo flyttet hjemmefra før jeg kom hit da! For lenge siden, sier Siri. Hun løfter blikket vantro og ler litt.
– Jeg gikk et år på folkehøgskole i Nordfjord. Det var gøy og litt skummelt. Jeg traff mange nye folk og fikk gode venner, sier Siri. Hun gikk på linjefaget bo- og fritid. Hun har lært å rydde og holde orden, forberede og planlegge tur, vaske og sortere klær, passe på egen personlige hygiene, samt å gjøre i stand måltider. Dessuten er undervisningen rettet mot innsikt i personlig økonomi og innkjøp, arbeidstrening, lesing, skriving og data.
Hvordan det er å ha hverandre
– Det beste med å bo alene er å slippe å ha en søster der hele tida, som maser så masse, smiler Thea. Hun forteller at de hun jobber sammen med på dagtilbudet er misunnelige, de vil også flytte hjemmefra.
– Det er koselig å bo så nært venner. Foreldrene våre ville at vi skulle være en gruppe, så vi kan gjøre aktiviteter sammen. Det er jeg glad for. At dere er her for meg, sier Henriette.
– Jeg er glad i vennene mine. Jeg vil ha dem helt til jeg begraves! Camilla avslutter en lang fellesfilosofering om fredagstaco, bursdagsfeiring, kinobesøk, håndballaget, mobbing, tristhet, varme og trygghet. Samtalen er rørende rett frem og fylt med latter, klemmer og kommentarer som «Bra sagt», «Jeg er enig», og forteller den enkle, men kompliserte, betydningen av sosialt nettverk i et godt liv.
Utfordrer kommunal tankegang
– Forskjellen på å jobbe her og i en kommunal enhet er vel bare det at leilighetene ville ligget tettere, sier de som jobber der.
Loven sier at alle har krav på omsorgstjenester uavhengig av bosted. Tradisjonelt sett har det likevel vært slik at utviklingshemmede stort sett har bodd i kommunale enheter. Systemet er tilrettelagt for at folk flytter inn der tjenesten er.
–Den vante strukturen blir på ett vis en slags villedning. Vi gikk mot systemet og den jevne strøm, sier Frode Strømman, faren til Siri. Det har tatt tid. I 2012 la de frem planen sin for kommunen.
Dårlig aktivitetstilbud på Vidarheim
Trenger ulike boformer
At det har vært en lang prosess, bekrefter rådgiver Anne-Alice Tårnesvik i Trondheim kommune. Dialogen har utfordret den tradisjonelle strukturen og vært med på å snu kommunale tanker og se muligheter. HVPU-reformen skulle være individfokusert, men i all flyttingen glemte man det poenget.
– Ansvarsreformen som kom tidlig på nittitallet ble i stor grad en boligreform. Det har tatt tid å få tjenesten individfokusert, sier Tårnesvik.
– Det er helse- og velferdskontoret som, sammen med den enkelte, vurderer tjenestebehovet og fatter vedtak på tjenester. Tre måneder etter innflytting i boligen gjøres en ny vurdering og vedtak endres hvis dette er nødvendig, sier hun.
Siri og de andre på Lade er pionerer som har rokket ved stivbeinte strukturer.
– Vi ønsker et spekter av boformer. Kommunale bofellesskap varierer mellom to til ti leiligheter og er ulikt utformet. Andre leier privat eller kjøper bolig selv og mottar kun ambulante tjenester. Denne boformen passer best for de som kan tilkalle hjelp og benytte seg av ulik velferdsteknologi.
Lønnsomt for alle
– Vi fikk startlån fra kommunen og boligtilskudd som kommunen garanterer for. Noen har skutt inn kapital for barna. Så får barna trygd, som de nedbetaler lånet fra, sier Frode Strømman.
Å kjøpe egen bolig er lønnsomt for Siri, som slipper å betale leie til kommunen. Hun kan bo der så lenge hun vil og kan når som helst selge sin ordinære leilighet.
– I tillegg sparer kommunen penger, siden det er Siri som eier og har ansvar for boligen. Hos oss er det jo OBOS som drifter bygget. Ikke kommunen, understreker Strømman.
– Dette er en god løsning for kommunens del, som slipper kostnader forbundet med bygging og vedlikehold, men drift koster penger uavhengig av boform, sier Anne-Alice Tårnesvik.
– Samtidig er det et godt alternativ for å få ned boligkøen.