Hvor syk må man være for å komme på sykehus? Og hvor frisk, for å bli skrevet ut?

Nils Ivar Leraand er allmennlege med privat praksis, landslagslege for kvinnehåndballaget og arbeider jevnlig ved Legevakta i Trondheim. Han reagerer på sakene Adresseavisen har skrevet om St. Olavs Hospital, som til tider er fullt eller har liten ekstra kapasitet.

– Jeg kjenner overleger som er blitt kalt inn på kveld og i helger for å skrive ut pasienter. Da er det ikke fordi pasientene plutselig er blitt friske og utskrivningsklare. Det er fordi det er fullt på sykehuset, sier Leraand.

Folk blir skrevet ut mye tidligere enn før. Den medisinske og tekniske utviklingen gjør at mange behandlinger er mer effektive. Forskning og erfaring viser at det er best for kroppen å komme seg opp og i gang. Samtidig skjerpes presset om å spare penger.

Terskelen for innleggelse heves

Leraand har et tjuetalls vakter på den kommunale legevakta i året. Her treffer han pasienter som i noen tilfeller trenger innleggelse ved sykehuset som ligger vegg i vegg.

– Når det er fullt på St. Olav, har vi på Legevakta noe som kalles «konferanseplikt»: Jeg som legevaktlege skal ringe til vakthavende sykehuslege for å få godkjennelse før en innleggelse.

Konferansen skal sikre pasienten et best mulig pasientforløp, men Leraand frykter at de yngre og mer uerfarne legene lett kan bli overkjørt ved konferanseplikt, slik at pasienter som skulle ha vært innlagt, blir sendt hjem.

– Dette er noe jeg stort sett nekter å gjøre. Jeg mener det er prinsipielt feil at noen andre skal forsøke å overtale meg til å ikke legge inn, når jeg har vurdert at pasienten trenger hjelp på sykehuset.

Blir flere og sykere

Sykehusets problem er at de til tider ikke har tilgjengelige bemannende senger. Fra desember til nå har de en topp som forklares med influensaepidemi og perioder med glatt føre og mange bruddskader.

– Når avdelingen pasienten burde vært innlagt på er full, blir de sendt til senger på andre avdelinger. Sykepleierne på øyeavdelingen er ikke vant til pasienter med ortopediske problemer og legene må oppsøke pasientene rundt omkring på sykehuset. Legene ved St. Olav forteller at presset på senger og helsepersonell har økt voldsomt de siste ti årene. Nytt sykehus med færre senger og en utforming som gjør at det ikke er plass til pasienter i korridorene, har skapt utfordringer.

– Så lenge byen vokser, populasjonen blir eldre og sykeligheten øker, vil det være behov for flere plasser på sykehuset, mener Leraand.

En reform som ikke reformerer

Samhandlingsreformen, som kom i 2012, skulle gi mindre press på sykehusene og rask utskriving etter behandling. Herfra starter rekonvalesens og rehabilitering, enten det er rett hjem med tilpassede tilbud og oppfølging dersom det trengs, eller til kommunal omsorg som hjemmetjeneste eller sykehjem.

– Hver kommune har ansvaret for ferdigbehandlede, utskrevne pasienter. Øya helsehus i Trondheim har blitt et slags B-sykehus, og ute i distriktene har de ikke den kompetansen. Da blir det slik at Snåsa får indremedisinske og ortopediske problemstillinger i fanget, uten at de har kvalifisert personell til å ta seg av det. Jeg tror ikke folk er klar over hvor tilfeldig behandlingen de kan få i hjemkommunen sin etter sykehusoppholdet er.

Allmennleger med spesialistansvar

Han opplever at sykehuset vil kvitte seg med pasienten raskest mulig.

– Det er også mer og mer behandling som skal foregå poliklinisk. Jeg synes ofte jeg ser kreftpasienter som er kjempedårlige etter cellegiftbehandling, som blir overlatt til å klare seg hjemme som best de kan. Med jevne mellomrom må vi legge dem inn på grunn av at de er så dårlige. Vi opplever også at sykehuset mye tidligere enn før avslutter pasientoppfølgingen, sier Leraand.

– Så sitter jeg som fastlege med ansvaret for å følge opp. Det er tvilsom praksis at jeg blir sittende med oppfølging og kontroller av sjeldne sykdommer jeg kanskje ser en gang i året, mens de på sykehuset har poliklinikker hvor det jobbes med dette hver dag. Dette er det bare pasienten som taper på, sier Nils Ivar Leraand.

Flinkest i landet

Sykehusdirektøren mener det viktigste de gjør, er å planlegge for større fleksibilitet.

– Jeg ser det er frustrasjon over situasjonen hos egne leger og helsepersonell. Det er det takhøyde for å lufte, sier sykehusdirektør Nils Kvernmo. Når det gjelder kritikken fra allmennlege Nils Ivar Leraand, mener direktøren at det dreier seg om mange ting samtidig.

– St. Olavs Hospital har ikke en aggressiv utskrivingsprofil. I løpet av tiden mellom 2010 og 2014 har liggetiden i norske sykehus blitt redusert med 13 prosent. Liggetiden for utskrivningsklare har gått ned med 25 prosent på landsbasis. I denne perioden har St. Olav kun redusert liggetiden for utskrivningsklare pasienter med fem prosent, sier Kvernmo.

Han hevder videre at St. Olav har det laveste tallet på reinnleggelser i landet. Det er 13 prosent av pasientene som kommer tilbake innen 30 dager med komplikasjoner som følge av sist innleggelse. Lovisenberg sykehus i Oslo topper statistikken med 25 prosent reinnlagte. I det store bildet av Helse-Norge er ikke St. Olav en versting, når en ser på tallene sykehusledelsen serverer.

Når det gjelder arealdebatten, karakteriserer sykehusdirektøren Leraands utspill som udokumentert.

– Utfordringen er å planlegge for bedre fleksibilitet. Det gjør vi ved å få en avklaring på utskrivingsklare som vi i dag trodde skulle være historie. Vi trenger også bedre planlegging for øyeblikkelig hjelps-pasienter. Både hvilke senger vi skal ha i beredskap og hvordan vi raskt skal kunne bemanne dem, sier Nils Kvernmo.

– Jeg ser det er frustrasjon over situasjonen hos egne leger og helsepersonell. Det er det takhøyde for å lufte, sier sykehusdirektør Nils Kvernmo. Foto: Adresseavisen