– Nei, vi blir nok aldri ferdig med denne dagen. Selv om historikerne i dag er mer opptatt av andre sider av krigen, er det stadig grunn til å peke på myter som fortsatt eksisterer om 9. april, sier historikeren Anders Kirkhusmo.
LES HISTORIENE TIL FEM TIDSVITNER:
Bodil vekket av politimesteren
Kirkhusmo har gjennom mange år belyst ulike perioder av moderne norsk historie, blant annet begge verdenskrigene. Ved 75-årsmarkeringen av den tyske invasjonen er han en etterspurt foredragsholder, som vil være å høre på Dora 9. april og på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum tirsdag 14. april.
– Den første av mytene om 9. april er at invasjonen var resultat av et kappløp mellom Tyskland på den ene siden og Storbritannia/Frankrike på den andre. En slik oppfatning ble utnyttet for hva det var verdt i den nazistiske propagandaen. Men det var bare Tyskland som hadde en plan om okkupasjon av Norge og på den måten trekke landet inn i krigen. Vestmaktenes interesse for Norge var begrenset til ønsket om å få kontroll med den svenske jernproduksjonen i Kiruna og transporten av jernmalmen ut fra Narvik. Den britiske mineleggingen av Vestfjorden rett før 9. april var en del av en slik plan. Mens tyskerne planla total erobring, var det bare snakk om nålestikk fra de alliertes side. Det var et utrolig dristig angrep som tyskerne gjennomførte, og de var heldige når britene ikke oppfattet signalene. De så ikke hva som var i ferd med å skje, og det gjorde heller ikke norske myndigheter, sier Kirkhusmo.
Reservesoldater
Den andre myten den pensjonerte NTNU-historikeren peker på, er oppfatningen av de tyske invasjonssoldatene som erfarne elitesoldater. Han konstaterer at bare deler av de seks divisjonene som var med i planen ble satt inn, og at alle var reservedivisjoner av vernepliktige.
– De tyske soldatene var bedre utrustet og trent enn nordmennene, men ingen av dem var eliteavdelinger, og knapt noen hadde krigserfaring. Riktignok hadde 2. bergdivisjon vært med i felttoget i Polen, men bare i beskjeden grad vært involvert i kamp, sier Kirkhusmo.
Han understreker at han ikke vil forringe den norske innsatsen i 1940, men ser det som en tredje myte at tyskerne led store tap i trefninger mot norske styrker under invasjonen.
Overdrevne tap
– Dette er påstander som særlig går igjen i lokalhistorisk litteratur, og vi ser eksempler på dette også i mer eller mindre dokumentariske tv-serier. Her tror jeg ikke det er snakk om bevisst forvrengning av virkeligheten, men ulike psykologiske virkninger på norsk side. Man trodde kanskje at mange av fiendene ble drept, eller man hadde hørt av andre at det og det hadde skjedd. Tyskerne registrerte omhyggelig sine tap og det finnes sikre opplysninger fra de ulike sammenstøt som skjedde, der nordmennene flere steder uten tvil viste fremragende innsatsvilje og motstand, slår Anders Kirkhusmo fast.
Flukt fra Oslo
Selv er Kirkhusmo blant de få av dagens faghistorikere som kan vise til egne minner fra invasjonen 9. april 1940.
– Jeg var knapt åtte år, men minnene fra denne dagen har brent seg fast. Vi bodde i Gabelsgate i Oslo, og jeg ble natten til 9. april vekket av den uhyggelige lyden av flyalarm. Mor kom inn til min søster og meg og fortalte at det var krig. Bare en kilometer unna satt akkurat da regjeringen på Victoria Terrasse og forhandlet med den tyske utsending dr. Bräuer. På morgensiden ble jeg redd da det kom noen kraftige smell, trolig fra luftvernartilleriet på Fornebu, forteller Kirkhusmo.
Utpå morgenen hamstret moren sjokolade og bananer fra tobakksbutikken tvers over gaten, og hun, Anders og søsteren fikk sitte på med en personbil som skulle kjøre nordover til Hamar. Faren ble igjen som brannvakt i bygården i Oslo.
– Det var en uendelig kortesje med biler ut av byen. Men vi kom frem til Hamar til slutt, og der, foran jernbanestasjonen, sto kronprinsesse Märtha og barna akkurat da vi passerte, forteller Kirkhusmo.
Fra vondt til verre
Sammen med moren og søsteren ble han evakuert hos venner til en tante i Brumunddal. Der fikk de 19. april krigen på ubehagelig nært hold og opplevde dramatiske ting før de flyttet til en gammel jernbanevogn, ombygd til hytte, ved Mjøsa. Der følte de seg heller ikke trygge og returnerte snart til Oslo.
– Vi hadde gått fra vondt til verre ved å flykte fra byen allerede 9. april, sier Anders Kirkhusmo.
