- Legen strøk meg over hånda. «Beklager. Det er ikke liv her». Øyeblikket sto stille. Jeg var i sjokk, men gråt ikke, forteller Kathrine Elise Gjønvik.
I mai 2013 mistet hun datteren Ella Louise mens hun fortsatt lå i livet hennes, i 32. svangerskapsuke. Mammaen oppsøkte lege fordi hun følte seg dårlig og hadde sterk hodepine. Samme kveld måtte hun føde et livløst barn.
- Skummelt å bli gravid igjen
Ett år etter sitter 28-åringen i sofaen hjemme i Klæbu med ei lita, rosakledd jente i armene. Emilie Kristine ble født 4. mars, nesten to år etter at Ella Louise ble født og begravd. Gjønvik legger ikke skjul på at svangerskapet med Emilie var tøft.
- Det var ekstremt skummelt å bli gravid igjen – en frykt jeg aldri har opplevd før. Frykten for at det samme skulle skje igjen, sier hun.
LES PÅ PLUSS: Linnéa lager tegneserie om egen graviditet
De siste 20 årene har det årlig vært ti til 12 kvinner ved St. Olavs Hospital som mister et barn mellom svangerskapsuke 22 og frem til babyen er to uker. I fjor var det 23 tilfeller. Det er tilfeldigheter som forårsaket det høye tallet. Ved fødeavdelingen er det klare rutiner for hvordan foreldre som har opplevd dette skal behandles.
Sorggrupper
- De skal følges nøye både når de står midt i det, og når de går videre med livet sitt, sier jordmor Kirsti Buaas.
Et av tiltakene er sorggrupper for foreldrene som har mistet barnet sitt under svangerskapet eller like etter. Dette var blant det som hjalp Gjønvik et godt stykke på veien mot et normalt liv igjen.
- Situasjonen min var så surrealistisk. Jeg måtte planlegge begravelse, mens jeg var innstilt på dåp. En ny verden åpnet seg da jeg oppdaget at flere hadde opplevd det samme. Fra å føle at ingen forsto meg, møtte jeg mennesker som hadde ekstrem forståelse. Vi drar fortsatt stor nytte av hverandre, sier Gjønvik.
Hun er også medlem av Facebook-grupper og engasjerer seg i forum på nett sammen med kvinner over hele landet som har opplevd det samme. De kaller seg englemødre.
En rekke vanskelige valg
Ifølge jordmor Kirsti Buaas må foreldrene ta en rekke vanskelige valg i tiden etter at barnet et konstatert dødt i mors liv.
- Skal barnet obduseres eller ikke? Skal man ta med barnet hjem en tur? Skal man velge bisettelse eller begravelse? Skal prest kobles inn? Vi hjelper til med valgene og gir informasjon om alt de lurer på, sier Buaas.
Gjønvik og ektemannen valgte å få igangsatt fødselen samme kveld som de fikk den tunge beskjeden, åtte uker før termin.
- Vi møtte et system som fungerte. Jeg ble godt ivaretatt fra første stund, og fikk alltid den informasjonen jeg trengte for å ta de valgene som var riktige for oss, sier Gjønvik.
Tre søsken satt hjemme og ventet på sin nye lillesøster. Foreldrene var opptatt av at også de skulle få bli kjent med henne.
- Før i tiden skulle man gjemme unna og glemme det døde barnet, sier jordmor Buaas, og fortsetter:
- I dag oppfordres foreldrene til å ta bilder av den lille, samt invitere familie og søsken for å bli kjent. Av erfaring vet vi at dette er heldig for videre sorgprosess.
Fikk være bekymret
Morkakesvikt er en av hovedårsakene til at barnet dør i livet til mor. Det var dette som skjedde i Kathrine Elise Gjønviks tilfelle. Infeksjoner eller misdannelser hos barnet forekommer også. I 40 til 50 prosent av tilfellene er det ingen klar årsak til dødsfallet.
Når mødre har mistet et barn under eller like etter svangerskap, blir ny graviditet fulgt ekstra nøye. Gjønvik var i tett dialog med fastlege og svangerskapsjordmor fra den dagen hun visste at hun var gravid på ny. Hun fikk ekstra tidlig ultralyd, og enda flere ultralyder enn normalt. I tillegg fikk hun medisiner for å forebygge morkakesvikt igjen, og fikk målt blodtrykk og analysert urinprøver jevnlig.
- Noe av det beste var at jeg alltid fikk uttrykke bekymring og angst. Jeg var livredd for å miste kontrollen, og var engstelig i ni måneder. Jeg klarte ikke helt å slappe av før jeg satt med babyen i armene, sier Gjønvik.
Det er en svært lav prosentandel som opplever det hun har opplevd.
- I de aller, aller fleste svangerskap går alt kjempebra. Men de få som opplever det motsatte bør vite at de ikke er alene. Det er alltid noen som vet hvordan de har det, sier Gjønvik.
