Hutrende mot sneen, hutrende mot kulda, men kanskje mest hutrende mot de høyborgerlige fasader. Uten å si det direkte rommer fotoet to karakterer: Den elegante, borgerlige verden og geniets ensomme verden, konfrontasjonen mellom to absolutte motsetninger. Strindberg, provokatøren som ikke akkurat la fingrene imellom, som kalte altergangen for teologisk kannibalisme, noe han absolutt ikke ble mer populær av.
Han hadde for så vidt verdige motstandere. Den stockholmske borgerlighet kunne uttrykke seg med smak, de også, og hadde nok kultur til å verdsette Strindberg, tross alt. Og for meg er dette fotoet et bilde på tiden også, Strindberg, tiden og den absolutte forbindelsen mellom mannen og byen. Og det falt meg inn – har andre byer noe tilsvarende, det vil si, en mann eller kvinne som på samme måte karakteriserer byen og tiden, ja, nærmest er sjelelig forbundet med den?
Oslo, for eksempel? Og jeg begynte å famle meg frem. Hva med Munch og Ibsen? Nei, de er tross alt for sunne, for lite fortvilet, for frie. Nei, det må være et menneske som er helt og fullt forbundet, ja, ett med byen. En som er Oslo, eller Christiania, som byen het på hans tid. Ja, nettopp Hans Jæger. Udødelig også gjennom Edvard Munchs portrett, men også ellers. Ikke på grunn av det han skrev. Etter Ibsens mening var «Fra Christianiabohemen» som boken het, «skrevet av et svin, om svin og for svin.»
Hans Jæger som også foreslo offentlige bordeller, også av helsemessige grunner, og som dagen etter fant alle dører stengt til det gode selskap. Ferdig med det. Og se igjen på Munchs portrett – selvfølgelig vidunderlig malt – en melankoli uten like, de skuffede forhåpningers ruiner og med whiskyglasset foran seg. For et uttrykk av nettopp Oslo eller Christiania da, på den tid. For meg er dette det beste av portretter fordi det har alt. Ja, Oslo var Hans Jægers by.
Og København, hva med København? Her trengs ingen kjønnskvotering. En peker seg først og fremst ut, nemlig Tove Ditlevsen. Født i Istedgate i nærheten av Hovedbanegården, levde hele sitt liv i København med minst mulig avstand fra Rådhusplassen. Og hennes poesi er som et bilde av denne smertelige blanding av melankoli og vilje til overlevelse. «Og en eller annen kan komme deg nær, men kan aldri helt forstå deg – for ditt liv har du lagt under lykternes skjær, og siden kan ingen nå deg.» Nei, siden kunne ingen nå henne, for også hun levde på en måte i indre eksil, om aldri så berømt.
Jeg opplevde henne en gang og glemmer det aldri. Hun og tre andre danske lyrikere gjestet Norge og derved Trondhjem. Når den ene leste, satt de tre andre på første benk, godt beruset og forsøkte så godt de kunne å ødelegge for den ene. Men, nei, de var tvers igjennom proffe og visste ikke bare hva de selv var verd, men også hva et publikum er verd. Og å høre Tove Ditlevsen lese «det er to menn i verden, der bestandig krysser min vei osv.....» hører til de absolutt uforglemmelige stunder i mitt liv.
Slik kan enkelte mennesker være enkelte byer hvis man har litt teft og aner et menneskes og en bys karakter. Det er ikke nødvendig å lese bokstabler for å oppleve kunst – et glimt, et streif og det sitter. Og Hans Jæger, ingen stor kunstner, men bevare meg vel hvor han var ett med sin tid, sin by. Og Strindberg som aldri ga seg – ikke før han på slutten av sitt liv møtte Gud.