Spektakulære sabotasjeaksjoner fra andre verdenskrig har lett for å få helteglorien.
Men i det stille gjorde de norske radioagentene en meget viktig jobb. Etter krigen sa sjefen for den britiske marinen at radioagentene sto for den viktigste norske krigsinnsatsen - etter krigsseilerne.
Forlot kone og barn for å hjelpe andre
I de norske styrkene
Haakon Sørbye skjønte at krigen nærmet seg da han gikk av toget på jernbanestasjonen i Trondheim 2. september 1939, kjøpte Adresseavisen og leste at Tyskland hadde angrepet Polen. Bestemoren til attenåringen var tysk og Oslo-gutten hadde i utgangspunktet en positiv holdning til Tyskland. Men nå var det slutt.
Pensjonert NTNU-historiker avliver to myter om 9. april
Sørbye begynte å studere på NTH for å bli radioingenør. Han engasjerte seg straks i studentrevyen, men tok også frivillig våpentrening på høsten. Om morgenen 9. april 1940 så Sørbye krigsskip på havnen og passerte tyske soldater med våpen da han syklet fra hybelen i Tyholtveien til NTH.
9. april - minutt for minutt | #adressa
En medstudent ba ham raske sammen det han klarte å få med seg av radioutstyr hjemmefra og fra Studentersamfundet og reise til Nord-Trøndelag der norske styrker var i ferd med å etablere seg. Nordmennene var uten samband etter at de tyske invasjonsstyrkene hadde beslaglagt radioutstyret deres i Trondheim.
Ikke noe tungtvann uten NTH
Takket være en utrolig historie der en svensk pilot stjal et norsk fly som var internert i Sverige og fløy over til Norge, ble det opprettet radiokontakt mellom de norske styrkene i Gudbrandsdalen og i Nord-Trøndelag. Men kampene i Trøndelag ble kortvarige. Da de britiske, franske og kanadiske styrkene trakk seg ut, hadde ikke nordmennene en sjanse. Sørbye havnet i tysk krigsfangeskap, men klarte til slutt å mase seg fri ved å henvise til at det var studiestart og at han skulle fortsette på NTH.
Radioagent
Tilbake på radioloftet på Studentersamfundet kom Sørbye i kontakt med Erik Welle-Strand som hadde vært i Storbritannia om sommeren og fått agentopplæring. Strand hadde med seg en radiosender. Oppdraget var å starte en spionasjegruppe i Trondheim. Det ble mye prøving og feiling på høsten før de ferske radioagentene fikk forbindelse med London i januar 1941. Karene skjønte ikke hvorfor i all verden britene plutselig begynte å spørre og grave om tungtvannsproduksjonen på Rjukan, men fulgte ordre og kontaktet professor Leif Tronstad som var en av konstruktørene og kjente anlegget på Vemork som sin egen bukselomme. Gruppen fikk formidlet alt britene ønsket å vite.
Studentene som drev den illegale radiostasjonen Skylark B under Herbernheia, bidro også med informasjon under den britiske marinens storstilte jakt på tyskernes stolhet, slagskipet «Bismarck». I London var det gode nyheter da Skylark B kunne rapportere at tre tyske destroyere kom inn Trondheimsfjorden. Det røpet at de hadde forlatt «Bismarck» og at slagskipet var langt mer såbart. Selv om jakten kostet britene slagskipet «Hood», var det en stor seier å senke «Bismarck».
Les også: Motstandskampen under Stadsheia
Tatt av tyskerne
Men i Trondheim nærmet tyskerne seg stadig de unge radiotelegrafistene. Tyskerne prøvde å peile sendingene og Gestapo var ute etter å avsløre dem.
9. september 1941 var friheten over for Haakon Sørbye. Han ble satt i fengsel og torturert på Vollan, fengslet som lå mellom Stadsarkivet og Studentersamfundet. En dag så Sørbye gjennom vinduet i cella at en kjenning gikk forbi. Han satte i gang med å plystre en studentervise for å vekke den forbipasserendes oppmerksomhet. Gjennom vinduet fikk Sørbye signalisert med fingerspråk en melding om at «postbudet», (professor Tronstad) måtte forsvinne. Studenten fikk gitt den kodede meldingen til Tronstad og familien dro samme helg til Oslo, og kom seg videre til Storbritannia. Tronstad ble en nøkkelperson i ledelsen av motstandsarbeidet. og planla tungtvannsaksjonen. I mars 1945 mistet han livet på Hardangervidda under et kommando-oppdrag for å beskytte norske installasjoner når krigen var over.
Kampen for å overleve
Haakon Sørbye havnet i fengsel i Møllergata 19 i Oslo, der han delte celle med forfatteren Arnulf Øverland. Etter et opphold på Grini, ble han i august 1943 sendt til tysk krigsfangenskap i Nacht und Nebel-leiren Natzweiler. Der ble han møtt av en dyster hilsen: «Porten dere kom gjennom er den eneste inngangen til Natzweiler. Den eneste utgangen er gjennom pipa der», sa leirkommandant Kramer og pekte på krematoriepipa.
Ved hjelp av kløkt, kunnskaper og erfaringer som Sørbye hadde gjort seg, klarte han å overleve tretten måneder i leirene Natzweiler, Ottobrunn og Dachau. Han holdt på å stryke med av flekktyfus, men ante at krigslykken hadde snudd da fangene så et enormt antall bombefly komme inn over tysk jord.
23. mars 1945 ble han hentet av Bernadotteaksjonens hvite busser, via konsentrasjonsleiren Neuengamme til Danmark og deretter til Sverige rundt 1. mai, der det svenske Røde Kors samlet alle i Ramlösa Brunn.
Syv av de 15 radioagentene i Skylark B kom aldri hjem fra krigsfangenskapet.
Vitne om ondskapen
Etter krigen fullførte Sørbye studiene ved NTH og ble siden professor ved høyskolen. I pensjonistårene har han vært sterkt engasjert i opplegget rundt Hvite busser, og har fortalt utallige skoleklasser om det han opplevde i krigen. Han er også aktiv i veteranforeningen Natzweilergruppen.
Sørbyes budskap til de unge går lenger enn å advare mot nazismen.
– Merker dere at noen blir mobbet ut av fellesskapet, ta dem inn mens det ennå er tid. Ellers kan dere risikere å lage en ny type nazister. Pass på. Dere har et ansvar, følg det opp, sa Sørbye til en gruppe ungdommer.
Når han forteller sin historie til veteranene på Gløshaugen, er det i en nøktern tone, og ikke uten humor, til tross for alvoret. Etterpå spør vi ham om han føler seg som en helt.
– Nei, kommer det kontant.
– Hvorfor ikke?
– Man gjør bare det man synes man bør gjøre.