Sjøfolk, soldater, motstandsfolk, administrativt personale og andre som hadde tilbrakt hele eller deler av krigen utenlands, kom etter hvert hjem til det frie Norge. De ble mottatt med jubel og glede av et helt folk. Ektefeller som hadde levd adskilt i krigsårene, ble gjenforent. Barn møtte fedre som de knapt nok kjente igjen etter lang adskillelse, familier ble igjen samlet etter år med savn og lengsel.

Les flere kommentarer fra Siri Wahl-Olsen her

Men det var noen kvinner som opplevde freden som en stor påkjenning. Trofast hadde de ventet på sine menn, holdt familien samlet og tatt seg av barn og hjem. Så opplevde flere av dem at mennene deres ikke kom hjem. Noen kom tilbake, men de kom sammen med en ny kone. Mange kvinner fikk skilsmissebrevet først da freden kom.

Hvordan var dette mulig? En provisorisk anordning som eksilregjeringen i London vedtok 15. april 1942, gjorde en rekke norske menn til bigamister. Den gjorde det mulig for nordmenn i utlandet å bli skilt uten at kvinnene var hørt eller visste noe. Den kvinnediskriminerende anordningen ble i ettertid kalt «Lex Nygaardsvold» etter statsminister Johan Nygaardsvold. Den var et stort svik mot norske kvinner som intetanende ventet hjemme. Loven ble aldri kunngjort i Norge.

I alt ble mellom 60 og 70 skilsmisser innvilget på denne måten. Den gjorde det mulig for mennene å gifte seg med nye kjærester de hadde fått mens de var ute. Det var stort sett nordmenn som oppholdt seg i England, Australia, Canada, Skottland eller USA.

Lex Nygaardsvold førte til mange tragedier for kvinnene og barna som var lovens ofre. De mistet sin forsørger og familiefar. I en tid hvor det ikke var vanlig at gifte kvinner arbeidet utenfor hjemmet eller hadde utdannelse, førte det til fattigdom for mange. Andre følte stor skam over sin skjebne og ville helst ikke snakke om det som var skjedd.

I september 1945 kom saken opp for offentligheten, da Norges Bondekvinnelag protesterte mot anordningen: «Vi anser den både som umoralsk og som en stor urettferdighet mot alle dem den går utover», heter det i et vedtak. Høyre-representanten Ragnhild Varmbo stilte en interpellasjon i Stortinget. Hun kom fra Melhus og representerte kjøpstedene i Nord- og Sør-Trøndelag. Hun krevde at anordningen måtte oppheves.

«Anordningen har iallfall ødelagt gleden over freden i mange hjem,» sa Varmbo da hun reiste interpellasjonen til justisministeren. Biskop Eivind Berggrav beskrev i en avisartikkel anordningen som «den groveste krenkelse av ekteskapet vi har opplevd i lovs form».

«Jeg vil meget heller vite at han er død, enn å få høre at vi er blitt skilt og at han har giftet seg på denne måten.» Dette hadde en sjømannsenke som hadde mistet sin mann under krigen, fortalt til Ragnhild Varmbo. Det var tross alt bedre for hustru og barn å leve med de gode minnene etter mannen, enn å vite at familiefaren hadde sveket dem alle og gått inn i et nytt ekteskap uten at de der hjemme visste noe om det.

Johan Nygaardsvold var til stede i Stortinget. «Gubben» tok ikke selvkritikk for loven. Han viste til at det var Justisdepartementet som hadde håndtert den og som hadde bekjentgjort den gjennom Lovtidende. Aberet var at bladet kun kom ut i London. Han likte ikke «all denne blåst omkring spørsmålet» og antydet at saken ikke ville ha kommet opp hvis det ikke hadde vært for valget som skulle holdes i oktober. «Kanskje det heller ikke ville vært gjort hvis ikke Høyre hadde vært så lens på virkelige programsaker til valget».

Det var den norske legasjonen i Stockholm som tok initiativet som ledet til den famøse endringen i skilsmisseloven. Norge skal ha vært det eneste landet som var i krig, som hadde innført en slik ordning. Bakgrunnen var at mens mannen arbeidet som diplomat i Sverige, hadde hans kone begynt å arbeide for nazistene hjemme. Dette opplevde han som så vanskelig at han ønsket skilsmisse fra kona. Men så lenge han ikke kunne komme i kontakt med henne, var det umulig å oppnå. Administrasjonen i legasjonen i London fikk den provisoriske anordningen vedtatt av eksilregjeringen. En forutsetning for å få innvilget skilsmisse uten at ektefellen var hørt, var at partene hadde vært fra hverandre i tre år.

Det var en regjering bestående av kun menn som vedtok anordningen. De hadde muligens lettere for å forstå at en mann som lenge hadde vært adskilt fra sin kone, kunne bli fristet til å inngå nye forhold til andre kvinner. Forståelsen for hun som satt hjemme i Norge og ventet, kunne ikke være like utviklet. Selv om loven i utgangspunktet ikke var kjønnsbestemt, var det i realiteten en lov for menns frihet på bekostning av kvinners rettigheter.

Etter Ragnhild Varmbos interpellasjon ble det mye debatt om loven, og den ble opphevet 3. oktober 1945. Skilsmissene som ble innvilget med hjemmel i loven, var fortsatt gyldige, sier advokat Elisabeth Wille i Oslo. Hun arbeider med å dokumentere særlig jusen i bigamiloven. Hun synes forutsetningen om at det skulle være vanskelig å få kontakt med ektefellen hjemme i Norge, er forunderlig. – Det foregikk mye kommunikasjon mellom legasjonene i London og Stockholm, og Norge, blant annet via Røde Kors-brevene. Det virker som om det ikke ble gjort store forsøk på å få gitt varsel til ektefellene hjemme i Norge, sier hun.

Etter høsten 1945 har det vært stille om Lex Nygaardsvold. Den var pinlig for Arbeiderpartiet og den var skambelagt for ofrene. Det finnes svært lite litteratur om loven og dens ofre. Kim Småge ga i 1993 ut romanen «Lex Love», som hentet sitt tema fra bigamiloven. Astrid Daatland Leira har skrevet boken «I krig og kjærlighet – om bigamilovens ofre». Ellers er mye av kunnskapen gått i graven med kvinnene som ble skilt uten å vite det.

Det var også en annen gruppe kvinner som ble grovt sveket av norske myndigheter: De kvinnene som giftet seg med tyske menn. De ble nedsettende kalt «tyskertøser». I de jublende maidagene 1945 fikk mye hat og hevnlyst fritt utløp. Det rammet blant annet de kvinnene som hadde forelsket seg i en tysk soldat. De ble nærmest lynsjet av mobben, mange ble internert, skamklippet, utsatt for vold og overgrep.

Til sammen hadde rundt 3500 norske kvinner giftet seg med tyske menn i krigsårene. De ble hardt straffet for en kjærlighet flertallet mente ikke var til å tåle. De ble fratatt sine norske statsborgerskap og utvist fra landet. Det fantes ingen lover som sa at det var forbudt å bli glad i og gifte seg med en person fra et annet land, om det så var en okkupasjonsmakt. Kvinnene ble aldri stilt for retten og dømt under landssvikoppgjøret. De fikk en straff som for mange skulle vare livet ut.

Kvinnene som giftet seg med tyske menn, mistet sitt norske statsborgerskap også om de ble boende i Norge etter krigen. Det ble vedtatt en spesiell anordning som gjorde dette mulig. Ellers var datidens regel at en som giftet seg med en utlending, først mistet sitt norske statsborgerskap når han eller hun flyttet til utlandet.

Krigsbrudene måtte flytte med sine tyske menn til et Tyskland som lå i ruiner. Særlig fikk de som havnet i Øst-Tyskland det tøft. De var like uønsket der som i hjemlandet. Under den kalde krigen fikk de knapt nok innreise til Norge på sitt DDR-pass selv når noen i nær familie døde.

Mange av kvinnene søkte om å få tilbake sitt norske statsborgerskap, men fikk avslag etter avslag. Først i 1989 ble det gjort en lovendring i Stortinget. Kvinnene kunne få sitt norske pass tilbake hvis de kom hjem for godt. Da hadde mange av dem både barn og barnebarn i Tyskland, andre var allerede døde. For dem var det for sent.

Selv om man kan forstå den hevnlysten mange av de «seksuelle landssvikerne» ble utsatt for like etter krigen, er behandlingen av krigsbrudene en skamplett for den norske stat. Fortsatt er disse sakene omgitt av stor taushet, og arkivene om statens behandling av dem, er ennå ikke åpnet.

Krig er en tragedie for alle som er berørt. I vårt land ble tusenvis av kvinner de store taperne.