Minst annenhver uke bisettes mennesker i Trondheim hvor familiefiendskapet varer helt inn i døden.
– For noen år siden fikk vi en sjelden gang ønsker fra familier om anonym gravferd. Nå skjer det langt oftere, kanskje 20 - 30 ganger i året. Det er vondt og forstemmende når uvennskapet fortsetter selv etter at den familien er i konflikt med er død, sier daglig leder Lars Svanholm i Svanholm Begravelsesbyrå.
I seremonirommet til begravelsesbyrået står en enkel kiste lengst framme i lokalet. På lokket ligger en rød rose. Det er tent lys i fire lysestaker.
Bare tomme stoler
Rad på rad med stoler står tomme. Orgelet er like taust som rommet ellers.
I kisten ligger en mann i 70-årene. Avdødes nærmeste slektning har gitt ettertrykkelig beskjed til begravelsesbyrået: – Ingen prest. Ingen seremoni. Ingen annonsering i forkant.
Selv om det skjer nesten ukentlig, blir begravelsesbyrået aldri bekvem med telefonene fra familier som ønsker en totalt anonym bisettelse uten noen form for seremoni eller minneord.
– Nærmeste pårørende til den døde kontakter oss og gjør det klart at «han skal på anonym minnelund». De ønsker ingen seremoni, ingen gravstein. Vi får sjelden eller aldri vite hva som ligger bak det sterke ønsket om at graveferden skal være anonym. Det kan være en familiefeide eller et overgrep, den døde kan ha sittet mange år i fengsel eller ødelagt livet for andre på grunn av alkohol eller rus.
Ønsket om å distansere seg fra den døde er så sterkt at det mange ganger virker som om minnet skal viskes helt bort. Den døde får derfor ikke noe vanlig farvel, forteller Svanholm.
Den enkleste kisten
– De fleste som ønsker en anonym bisettelse vil ha den aller enkleste kisten. Etter at vi har stelt, vasket og kledd på likskjorten, blir den døde lagt i kisten.
Deretter kjører vi til våre lokaler hvor kisten ligger natten over på kjølerommet. En anonym gravferd innebærer at den døde blir kjørt direkte til kremasjon uten noen seremoni.
Før vi kjører til krematoriet, står kisten en kort stund i seremonirommet, sier Svanholm.
– Vi respekterer fullt ut familiens ønsker, men har alltid en samtale hvor vi peker på hvor ugjenkallelig familiens valg er. Dette er en avgjørelse som ikke kan gjøres om igjen. Kanskje tenker de annerledes om noen år. Da vil det som skjedde være uopprettelig, sier daglig leder.
Lar seg overtale til å komme
Enkelte familier ombestemmer seg etter samtalen og kommer likevel til seremonirommet, men uten noen form for seremoni. De er til stede og har en stille stund.
Andre går med på, etter byråets henvisning til at den døde har vært medlem av Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn, at en prest får utføre gravferdsritualet.
– Det handler om respekt og verdighet for den døde. Ingen fortjener, uansett hva vedkommende har gjort, å bli stedt til hvile alene, sier Svanholm.
Men noen ganger er fiendskapet til den døde så sterkt og dypt at ingen overtalelser hjelper.
– Selv vår anmodning om, som en siste hilsen, å legge en enkelt rose på kistelokket, risikerer å bli avvist, sier daglig leder.
I seremonirommet er tiden kommet for den siste avskjeden med den døde. Vanligvis følger de sørgende kisten fra seremonirommet og ut til begravelsesbilen på gårdsplassen utenfor.
Denne morgenen tar ingen farvel. Bortsett fra avisens journalist og fotograf, er ingen til stede. Lars Erik Svanholm og Christian Svanholm triller kisten ut til bilen og kjører de få hundre meterne til krematoriet.
Etter kremasjonen, blir asken lagt i en urne. Den blir satt ned på et anonymt minnefelt mellom en og tre uker etter kremasjonen. Pårørende vil aldri få vite nøyaktig hvor på feltet den befinner seg, og ingen får være med på nedsettelsen.
En anonym død, glemt for alltid.
Det beste er å bli forlikt før døden
Sykehusdiakon Anne Hirsch prøver å få til forsoning før døden i familier preget av fiendskap.
– Døden er definitiv. Det er også avgjørelsen om å sløyfe en seremoni ved bisettelsen.
Har man bestemt seg for å kutte vekk alt som vanligvis blir gjort for å minnes den døde, kan det aldri gjøres om igjen, sier den pensjonerte diakonen, som har arbeidet 15 år ved St. Olavs Hospital.
Gjennom sitt arbeid på sykehuset har hun god kjennskap til familier hvor uvennskap og feider også preger livets siste fase.
– Håp om forsoning før det er for sent
– Hvis jeg selv eller andre av personalet klarer å fange opp at både pårørende og den som ligger for døden er preget av en bitter strid i familien, prøver jeg å gå inn i konflikten i håp om å til en forsoning før det er for sent.
Målsettingen er å få til en samtale hvor vi snakker om det som er det viktigste: Hva skal til for at dere skal forsones?
I slike samtaler peker jeg på begravelsen som en del av sorgprosessen og at det er viktig med en verdig avskjed.
Det er viktig med respekt for følelser og standpunkter. Det avgjørende er ikke alltid konklusjonen, men at man får anledning til å reflektere over situasjonen man befinner seg i.
Når man er villig til å se ting fra ulike synsvinkler og klarer å trenge dypere inn i det som ligger bak fiendskapet, kan alt skje.
– Overgrep mot egne barn
Men enkelte ganger kan en forsoning være vanskelig, ja, egentlig umulig, fordi det dreier seg om en far eller mor som har gjort overgrep mot sine egne barn. Jeg slutter aldri med å bli overrasket over hvor mye ondskap enkelte kan utsette andre for.
Når jeg hører slike fortellinger blir det feil av meg å si «du må tilgi». Men vi kan fortsatt reflektere over om hva som skal til for at den som er utsatt for ondskapen skal kunne følge sin far eller mor til graven og leve videre med følelsene sine resten av livet, sier Hirsch.
Noen ganger strekker uforsonligheten seg inn i døden.
– Å sløyfe seremonien det minste ondet
– Jeg har møtt pårørende som har vært så skadet mentalt av det som har skjedd mellom de og et nært familiemedlem, at de ikke har noe som helst ønske om å minnes den døde.
De kan også være så utkjørt av konflikten at de ikke orker tanken på noen seremoni ved bisettelsen. Da blir det å sløyfe seremonien et mindre onde enn å gjennomføre en helt vanlig bisettelse, påpeker Hirsch.
