Tommy Dahle sto på landsida. Han og to andre hadde vært i Oslo og hentet t-skjortene og rakk ikke båten tilbake, den båten Anders Behring Breivik tok ut til øya. Fra land hørte de skudd og hjalp livredde og skadde venner da de kom til land.

Som 1297 andre, søkte Tommy Dahle, Mats Monsen og Tea Kristine Broholm om voldsoffererstatning etter det de opplevde 22. juli. Det fikk de ikke. Derfor har de saksøkt staten ved Erstatningsnemnda. Saken pågikk onsdag og torsdag.

Hvordan har dagene i retten vært?

– Slitsomme. Samtidig som det har vært spennende. Det har vært en fin rettssak hvor vi ikke ble stilt til veggs. Både dommer, regjeringsadvokat og forsvarer har tatt hensyn til oss.

Hva gjorde dere på land den kvelden i 2011?

– Vi tok vare på folk. Dem som kom over og til land i sjokk, hardt skadd og med traumer. Dem på øya, over telefon. Vi ga folk klær og pledd, og satte dem i biler. Og igjennom dette, støttet vi dem i redsel og sjokk. Samtidig var vi redde for egne liv.

Saken har tatt deg tilbake til 22. juli. Forklar hvordan.

– Jeg har måttet sette meg grundig inn i saken og gjenopplever hendelsene minutt for minutt. For å få et mest mulig riktig bilde, må jeg kjenne etter virkelig dypt. Alle følelsene, tankene og sanseinntrykkene rundt den tida kommer opp.

Hvordan har du det nå?

– Jeg er tilbake på start. Jeg er tilbake på gutterommet, jeg er alene etter brudd med samboeren, jeg er sykemeldt igjen. Jeg er omtrent der jeg var da jeg var 19 år, rett etter Utøya.

Hvorfor er det viktig for deg å kjøre sak mot staten?

– For å få rettferdighet. Min mor var like redd som foreldrene til dem som hadde barn på øya. Min far var like glad for å se meg igjen, som dem som fikk ungene sine hjem fra øya. Og jeg var like redd som dem som var på Utøya. Ettertida har vist at jeg ikke var innenfor den samme faren. Det visste jeg ikke da.

Hvorfor er det viktig at staten gir dere anerkjennelse?

– Det er Breivik som har påført oss skade. Vi var en del av Utøya 22. juli helt til vi fikk avslag fra staten. Da kom avslagene fra andre. Fra andre AUF-ere som var på Utøya og fra nettrollene. De hadde ikke stilt spørsmål dersom vi også fikk erstatning fra første stund. Ingen hadde kverulert. Nå sier de at vi skal bare være glade for at vi var trygge. Det visste vi, som sagt, ikke at vi var.

Er det viktig at AUF-erne som var på øya gir dere anerkjennelse?

– Det er viktig at alle gjør det. At de anerkjenner at vi var målskiven, AUF-ere som campet på Utøya.

Er det A-lag og B-lag av ofre etter 22. juli? Gir det status å ha vært på øya?

– Folk flest så ikke annerledes på meg enn på dem som var på øya. Jeg har likevel følt at det fra enkelte folk i AUF har en holding om at vi skal føle oss heldige: «Hvorfor skal du slite, du så ikke noe og opplevde det ikke.»

Ble dere en del av det samholdet AUF hadde etter tragedien?

– Ja. Vi åpnet huset vårt i flere døgn. Hit kom det masse ungdommer. Flere overnattet. Samholdet var sterkt og stort. Det var et broderskap.

Hvor langt unna Utøya og regjeringskvartalet skal man ha vært 22. juli for å bli regnet som offer?

– Jeg mener det ikke har med geografi og avstander å gjøre. Alle som hadde tilhørighet til Utøya den uka var ofre.

Hva gjør du nå?

– Det er et nytt kapittel for meg. Det er alltid tungt å begynne på et nytt kapittel. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Fordi om jeg på mange måter er tilbake der jeg var for snart fire år siden, har jeg opplevd mye på de årene. Jeg sliter med en depresjon og med søvnproblemer. Men alle har sitt og mine ting skal ikke gå utover andre. Jeg gjør det jeg kan for andre og vil gjerne spre glede, vise omsorg, gi trygghet og vise alle likeverd. Jeg er ikke kristen, men vil gjøre mot andre det jeg vil de skal gjøre mot meg.

Hva er dine ønsker og håp for egen framtid?

– Drømmen er den samme som den alltid har vært. Selv om tiden drar ifra meg, har jeg alltid drømt om familie. Jeg ønsker meg barn. Helst innen jeg er 25 år. Så vil jeg ha arbeid og tjene penger og kjøpe meg bolig. Og for å få til dette må jeg finne meg noen som jeg virkelig er glad i, og som er glad i meg.