Moren døde for tre år siden.
– Da jeg og mine søsken gikk igjennom tingene hennes dukket det opp, forteller datteren Vibeke Lockert, som er født Solberg.
En liten flik av fotografiet stakk frem i rammen, gjemt bak ungdomsportrettet av Mildrid Henna Solberg. Det har ligget i en skuff store deler av Vibekes liv. Skjult. På samme måte som historien om Vibekes far har vært skjult for henne.
For to uker siden la hun bildet av den unge mannen og en etterlysning åpent ut på Facebook. Det har blitt delt bortimot 11 200 ganger.
Ble ikke snakket om
– Pappa var aldri et samtaletema. Og jeg har alltid lurt på hvem han var.
Moren hadde ikke villet snakke om faren til det barnet hun fødte på Orkdal sjukehus, 1. desember, 1976. På fødselsattesten står det «Far ukjent». Ingen visste om Vibeke før hun kom til verden, og etter det oppdro moren Vibeke på egen hånd. De første fire årene bodde de i Vingvågen i Snillfjord, på hjemstedet til Mildrid. Her fikk hun mye hjelp og støtte av sin egen mor. Og Vibeke fikk en trygg oppvekst tett på sine onkler og tante. Siden flyttet de to til Trondheim, hvor Vibeke vokste opp på Byåsen og Kolstad. Hemmeligheten om hennes far ble med Mildrid da hun brått og uventet døde ti dager før sin egen 58-årsdag i 2012. (Født 15. februar 1954.)
– Tankene og savnet har vært der bestandig, selv om det ikke alltid var i fokus.
For Vibeke ble behovet for å finne ut mer, eller i alle fall noe, om sin far enda sterkere da moren døde.
Så bildet som barn
– Jeg hadde sett dette bildet av mannen før. Jeg fant det en gang da jeg var lita. Kanskje 8–9 år gammel. Jeg lurte veldig og spurte henne den gangen, men mamma ville ikke snakke om det. Hun ville aldri det.
Tanta til Vibeke har fortalt at bildet sto i bokhylla til Mildrid da hun flyttet til Trondheim. Med mannen, ikke konfirmasjonsbildet, synlig i rammen.
– Jeg vet at min bestemor var fortvila over at mamma ikke sa noe om ham. Jeg minnes hvordan det var å stå bak kjøkkendøra og høre henne be mamma om å fortelle. Jeg husker stemningen. Jeg følte meg liten.
Har ingen
Men moren var meget privat, særlig om dette. Det ble stadig færre anledninger til å spørre, etter at Vibeke flyttet hjemmefra.
– Jeg ringte henne en gang hun var i dårlig form. Jeg husker at jeg sa: «Hvis du dør, så har jeg ingen. Ingen!» Og hun svarte: «Denne samtalen tar vi ikke nå».
Siden har Vibeke lurt enda mer. Og da hun fikk egne barn, ble alt sterkere.
– Jeg ser mine barns enorme kjærlighet til sin far, og kjenner på de sterke båndene og stoltheten. Så tenker jeg på den kjærligheten min mor måtte hatt til meg, og hvor vanskelig det har måttet være for henne å få meg, og å ha meg, helt alene.
Begynte for tre år siden
Da moren døde, gikk Vibeke ut i Gudbrandsdølen-Dagningen (GD) for å etterlyse faren.
– Mamma jobbet som værelsespike på Skeikampen Høyfjellshotell på den tiden. Og hun er avbildet i vårkullet på Valdres yrkesskole, husstellsavdelingen, i 1976.
Faren kunne altså ha befunnet seg i Gausdal, Gudbrandsdalen, i Valdres eller et annet sted i nærheten, den gangen i februar eller mars 1976 – da Vibeke ble unnfanget. Det var mange sesongarbeidere og omreisende musikere innom Skeikampen. Men for alt det Vibeke vet, eller ikke vet, kan moren også ha reist hjem til Snillfjord, til Trondheim, eller et annet sted og truffet en mann.
Er han døl?
– Etter artikkelen i GD fikk jeg mange tips og jeg fikk sporet opp en venninne av mamma i Gausdal.
Denne venninna forteller at moren var på fest på Segalstad bru, i Gausdal, en kveld i den aktuelle tida. Hun forteller også at Mildrid kom nedover til samme område seinere, med Vibeke på arma, antakelig for å lete etter et kjent ansikt. Hun skulle også ha vurdert å bosette seg i Gausdal.
– Det kom flere tips og henvendelser den gangen, men jeg kom ikke frem til noen konkrete svar. Bygdene er små, det er mye sladder og folk er redde, sier Vibeke.
– Tar jeg feil?
– Det er farlig å påstå at mannen på bildet er min far, det kan være en kjæreste hun hadde etterpå! Likevel håper jeg å finne ham, og få DNA-tester, slik at jeg i alle fall får et svar som kan eller ikke utelukke dette sporet. Og underveis har jeg fått mange nye spor, hundrevis av venneforespørsler, meldinger og telefonen er i ferd med å bli overbelastet.
- Tenker du aldri at det kan være en god grunn til at moren din aldri sa noe?
– Jo. I verste fall kunne hun blitt voldtatt. Eller at mannen var gift. Det var andre tider da. Kanskje var det bare skam over at hun og han ikke var sammen? Eller var de sammen? Kanskje visste hun ikke selv hvem han var?
Vibeke har brukt over tre tiår på disse tankene. Nå vil hun helst spre dem til så mange som mulig.
– Plutselig er det noen som vet noe. En eller annen gang i livet måtte mamma ha snakket med noen om det, sier Vibeke Lockert.