– Jeg var med pappa på jobb allerede som 5-åring, så minnene dukker friskt opp igjen, sier han.

Ved et kumlokk i Kirkeringen på Heimdal står eiendomsmeglerstudent Anders Eggen Mogseth. Han er ikke hundre prosent sikker på hva som faktisk foregår nedi kummen, men at det tas vannprøver, såpass vet han. Det er fjerde dag inn i årets sommerjobb, han er femte generasjon Mogseth i Trondheim bydrift Vann og avløp.

Bas Joachim Yttereng legger til at de «tar vannprøve etter at ny vannledning er trykkprøvet og kloret, før tilkobling av bakteriefritt vann til husene i Kirkeringen».

Hydrant-Olas liksomtvilling

Anders tippoldefar, Ola Mogseth, var første blad i familien ansatt i det som den gang het vannverket. Han begynte som rørlegger på 1930-tallet, og fikk raskt tilnavnet «Hydrant-Ola».

– Hele livsverket hans var å sette opp og vedlikeholde de grønne hydrantene som sto rundt omkring i byen, forteller Roger Mogseth, Anders' far og fjerde generasjon i etaten.

Ola Mogseth kom til Trondheim fra Meldal rundt 1912. Han hadde en tvillingbror, men han døde i ung alder. Ola kom til byen sammen med sin eldre bror, med samme navn, Ola. Da de kom til byen, utga storebror seg for å være den avdøde tvillingbroren. Dermed fikk to «tvillinger», begge ved navn Ola, jobb i vannverket. Yngste tvilling og første generasjon som rørlegger, eldste tvilling som formann.

Forsynte seg av lønningen

– Det hører med enda mer til denne historien. Min oldefar fikk ofte gode akkordlønninger som rørlegger. Det gikk ikke upåaktet hen hos storebror og liksomtvilling. Han hadde oversikt over arbeidernes lønninger. Det hendte da at storebror stakk hånda ned i lønningsposen til lillebror, forteller Roger Mogseth.

Ola Mogseth gikk av med pensjon på slutten av 1950-tallet. Hans sønn, Raymond Mogseth, arbeidet i sin fars fotspor under krigen og frem til midten av 1960-tallet. Tredje generasjon, Ove Mogseth, jobbet i smia underlagt vannverket frem til 1972.

Dumpet Marienborg

Fjerde generasjon, Anders far, Roger Mogseth, har jobbet i vannverket siden 1978. Etter endt utdanning som industrimekaniker, søkte han på to jobber. Den mest aktuelle var lærling på Marienborg verksted, den andre var hjelpearbeider i vannverket. Han fikk tilbud om begge to.

– Jeg fikk streng beskjed av far om å begynne her. Noe annet var ikke aktuelt, jeg fikk beskjed om at «slik er det bare», sier Roger Mogseth.

Han ble frikjøpt for å tiltre en stilling som tillitsvalgt i Fagforbundet i perioden 2003 til 2012, men nå er han tilbake igjen, i Trondheim bydrifts lønn- og personalavdeling. Strenge beskjeder og arvede arbeidsplasser henger ved familien den dag i dag.

– Jeg fikk beskjed av pappa om at jeg måtte søke på denne jobben. Han skrøt veldig av arbeidet og miljøet. Jeg fikk for så vidt beskjed om å stille opp på denne reportasjen også, for det ville jeg egentlig ikke, sier Anders med et smil.

Tradisjonsfamilien

Anders studerer for å bli eiendomsmegler, akkurat som onkelen sin. Som om ikke det er nok, har tre av generasjonene Mogseth vært ledere i Ingeniørvesenets arbeiderforening.

Tidligere var det tradisjon at arbeidsplassene gikk i arv. Roger Mogseth forteller at det finnes flere familier med flere generasjoner innom vannverket, men ikke så mye som fem. Arbeidet har forandret seg veldig fra tippoldefar Ola til Anders. Tidligere var det viktig bare å få vannet frem til forbrukeren, nå sitter kvaliteten på vannet i høysetet.

– Jeg er stolt av at Anders følger i mine fotspor. For en liten stund, i alle fall, sier pappa Roger Mogseth.

– Fremtiden gir varig utrygghet

Arv av arbeidsplasser, tradisjoner og stabilitet erstattes av en ny samfunnsklasse med deltidsarbeidere. Proletariatets tid er over, nå har prekariatet tatt over.

– I vår tid teller det omvendte av arv, bånd og stabilitet knyttet til jobb og yrke. Alle skal være fleksible. Det gamle ordtaket «skomaker bli ved din lest», er utdatert, sier Ingar Kaldal ved Institutt for histoniske studier ved NTNU.

I dag er arv av yrker ikke bare blitt mindre vanlig enn tidliggere, men det strider også mot den dominerende ideologi i vår tids arbeidsliv; arbeidstrakeren skal være fleksibel, og ikke ha for sterke bånd til verken yrke eller arbeidsplass. Det finnes flere publikasjoner som omtaler det såkalte prekariatet, et begrep innen sosiologi og økonomi. Kort sagt så betyr begrepet en eksistens uten forutsigbarhet eller sikkerhet, som videre påvirker både den materielle og psykologiske velferden. Begrepet er en avart av proletariatet – arbeiderklassens tilnavn.

Odelsrett og familieskift

Det mest klassiske eksempelet på arbeidsplasser som går i arv, er odelsretten. Omtalt allerede i skaldekvad fra vikingtiden, og er fremdeles gjeldende i dag. Den gang eldste sønn, nå sønn eller datter, overtar sine foreldres jord – så lenge den er selveid.

– Men også innen håndverksfag og industri var det svært vanlig at sønnen fulgte i sin fars fotspor. Han gikk i lære hos far, før han tok svenneprøve og til slutt ble mester, sier Kaldal.

Kaldal har flere publikenesjoner innen temaene arbeid og arbeidsliv. Ifølge ham er det en generell oppfatning at da industrisamfunnet gjorde sitt inntog, ble dette fenomenet i stor grad borte. Selv om det ble svekket, levde det i beste velgående ut over 1900-tallet. Dette beskriver han i avhandlingen «Arbeid og miljø ved Follafoss Tresliperi og Ranheim Papirfabrikk 1920-1970».

– Arbeidere med gode jobber på fabrikkene, holdt godt fast på dem. Lenge var det vanlig at fedrene skaffet sine sønner jobb. I Follafoss var rekrutteringen så sterkt preget av familiebånd, at flere av skiftlagene hadde navn etter hvilke familier som dominerte på hvert skift. Far, sønner, brødre og søskenbarn jobbet på samme skift, forteller Kaldal.

Paradokser da og nå

Ut over 1960-tallet ble fenomenet ytterligere svekket, og med utdanningseksplosjonen i 1970-årene, ble det vanlig å utdanne seg slik at man forlot både det sosiale miljøet og samfunnsklassen en kom fra. Fra 1990-tallet og frem til i dag har arv av arbeidsplasser blitt mer og mer sjelden, blant annet på grunn forholdene som preger den nye samfunnsklassen prekariatet, ifølge Kaldal. Det finnes naturligvis unntak, spesielt i mindre familiebedrifter og lignende.

Men Kaldal poengterer også at vi har lett for å overdrive hvor stabilt og lite fleksibelt arbeidslivet var før i tida. På fabrikkene var en stor del av arbeidsstokken løsarbeidere. Og i bondesamfunnet var det bare ett av barna som kunne ta over gården. I barneflokken betydde det at de fleste ikke arvet gården og yrket.

Kaldal har også forfattet en artikkel i årboken «Arbeidshistorie 2015», der han serverer flere paradokser. Blant annet om den norske bonden, selve symbolet på norsk historie og identitet. Bonden er ansett som fri og uavhengig, dermed fleksibel, men likevel stedbunden – bundet av jorda.

Fjerde generasjon: Roger Mogseth (med gul hjelm), i arbeid for vann- og avløpsetaten i 1990. Foto: PRIVAT
Ola Mogeth sin siste arbeidsdag i 1954 Foto: PRIVAT
Den gang da: Arbeidslaget til Ola Mogseth (nr. 5 fra venstre), fotografert omtrent i 1935. Foto: PRIVAT
Rørleggere og anleggsarbedere ved Kvistingen trolg starten på 50 talley Foto: Privat
Femte generasjons avløpsmann: Anders Eggen Mogseth (20) assisterer Joachim Yttereng (nede i kummen), med å hente inn vannprøver. Foto: MORTEN ANTONSEN
Vannmenn: I sommer skal Anders Eggen Mogseth lempe kumlokk, stenge vannkraner, og generelt assistere Joachim Yttereng. – Man skal alltid være to mann når man jobber nede i en kum, sier Mogseth. Foto: MORTEN ANTONSEN