1«Vi er stolt over å ha en så frittalende kunstner som bryr seg om byen sin og samfunnet forøvrig».
- Denne følelsen av hjemlengsel og kjærlighet til byen blir mindre og mindre, sier Håkon Bleken der han står på Torvet.
I ryggen har han en permanent byscene som mest ligner et feilparkert romskip, for å si det rett ut. Foran ham ligger soluret ved sokkelen til Olav Tryggvason, dekket av et tykt lag asfalt, midlertidig lagt ut for at Petter Northug og andre rulleskiløpere skal få prima føreforhold i Trondheim i helga.
Si hvorfor du #ælsketrondheim her.
Alt er visstnok mulig i denne byen, som ifølge Håkon Bleken mangler urban teft og en helhetsplan. Der man må slåss for hver murstein, og der inkompetansen er satt i et slags absurd system fordi hvem som helst kan opphøye seg til eksperter på hva som helst. Der ingen feilgrep får konsekvenser, ei heller for de som i sin tid ansatte en mye omtalt finsk museumsdirektør. Eller menighetsrådet som gjør Nidarosdomen til et kunstgalleri, attpåtil for én person, og som i tillegg nå har begynt å drive det han kaller for hotellvirksomhet i helligdommen.
Du må sannsynligvis elske en by like sterkt og intenst som Håkon Bleken, for å kunne mislike den så nådeløst og uforbeholdent som han gjør.
100 grunner til å #ælsketrondheim
Den utrettelige refser
- Jeg er bundet til Trondheim på alle vis, og jeg kan antagelig ikke male bilder andre steder enn her, medgir Bleken.
- Men jeg har et komplisert og traumatisk forhold til byen, slik er det bare.
Et godt stykke inn i sitt 87. år kunne Håkon Bleken – fortsatt like disiplinert og hardtarbeidende hver dag i atelieret sitt på Byåsen – ha valgt å leve i fred med sin samtid og latt seg kjæle med av bysbarna.
- Om jeg ble profet i egen by? Jeg vil ikke si det. Jeg har gjort meg bemerket med det jeg sier og skriver. Halvparten liker det, resten synes jeg er pompøs og jævli.
Men det var her i byen, på Øya, han hadde barndommen, den som bidro til å forme ham til den han ble, og som gjør at han aldri kommer til å la Trondheim i stikken, byen han har bodd i hele sitt liv.
- Jeg synes jo fortsatt at dette er en vakker by, selv om ikke alle menneskene er like vakre bestandig. Som kunstner er jeg hele tiden i et indre oppbrudd, det passer meg i grunnen greit å ha et traumatisk forhold til byen.
- Du må holde ut byen for å dyrke traumene?
- Noe slikt kanskje.
Han løser det ved å reise vekk ofte. Stockholm og Helsinki. Berlin og Paris. London og Roma. Til Louisiana utenfor København, av og til på dagstur.
- Det er viktig å ta til seg andre språkformer og fylle på med inntrykk fra andre verdener, ikke minst når man befinner seg i et slags indre kunstnerisk eksil som jeg gjør. Thorvald Erichsen, trondheimsmaleren og sønnen til konditor Ernst Erichsen – Erichsen på Nordre, du vet – sa allerede for hundre år siden at Trondheim var en by som lå nordafor folkeskikken. Kunstnerisk, om vi ser bort fra musikk og vitenskap, er det fortsatt slik. Trondheim er ingen kunstby, den er ikke stor nok til det, mener Bleken.
Leve Svartlamoen
Vi har gått fra Ni Muser, forbi Vestfronten og ned til Torvet, på en kjapp byvandring som ingen autorisert trondheimsguide med vett og forstand i behold ville anbefalt en uforberedt turist. Til det ville for mye trondheimsreklame stått på spill. Men etterpå, ute på Svartlamoen – foran veggmaleriet som han og Håkon Gullvåg laget i fellesskap i 1996, da kampen om bydelen var på det mest intense – får en glødende Håkon Bleken øye på en graffiti, malt på en murvegg like ved barnehagen.
- Jøss, sier Bleken, mens hans studerer kunstverket inngående.
- Den er god. Ganske god.
Her er noen av grunnene til at vi #ælsketrondheim:
Trondheim har de beste låtene om sin egen by
Trondheim har et økosystem for nyskaping
Håkon Bleken må bort for å holde ut i hjembyen
Det trondhjemmeske lynnet - gjestfrie, åpne og ærlige
Trondheim har fått 14 nye restauranter i år
Studentersamfundet - hjertet av studentbyen Trondheim
En verdensmester på hvert gatehjørne
Sesamburgeren - stedet hvor stjernene går for å få en matbit