Reza Monajemi har ansvaret for flyktning- og innvandrerfeltet i Trondheim kommune, som rådgiver i rådmannens fagstab, hvor han har et helt team som bistår han.

På landsbasis har vi lovt 8000 syrere et hjem i løpet av tre år. Trondheim tar mot 400 flyktninger i år og inntil 500 neste år.

Hva er den største utfordringen og det viktigste å tenke på og planlegge for akkurat nå?

- Når politikerne fatter vedtak om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, er det vår oppgave å ta nødvendige grep. Uten bolig greier vi ikke bosette. Og neste store oppgave er jobb eller utdanning. Mellom der er det en rekke viktige forutsetninger som blant annet språk, som må på plass. For å få det til har kommunen et introduksjonsprogram som skal gi flyktninger grunnleggende ferdigheter i norsk, innsikt i norsk samfunnsliv, og forberede for jobb.

Hvem er det som kommer til Trondheim?

- Det er flest syrere, tett fulgt av eritreere, afghanere og somaliske flyktninger. Slik var det i fjor, i år og det ser ut som om tendensen fortsetter neste år.

Hvordan føler flyktningene seg mottatt?

- Jeg møter ikke dem direkte i min jobb nå, men jeg har erfaring fra tidligere arbeid som saksbehandler. Signaler jeg får fra fagfolk er at de er ivrige på å komme i gang og få et godt liv. Det betyr først og fremst å komme i jobb og å samle familien.

Å lykkes med integrering er som å lykkes i idrett. Vi er støtteapparatet som kan bidra med en plan og det nødvendige utstyret. Vi tilrettelegger, men det er forutsetningene og prestasjonen til den enkelte som teller. Selv med beste utstyret kan man tape, hvis prestasjonen ikke er god nok. En kan samtidig vinne selv med dårlig utstyr.

60 millioner er på flukt i verden. Tar vi imot nok?

- Vi må starte med oss selv og kan ikke fortelle andre hva de skal gjøre. Når bystyret i Trondheim vedtar å ta imot 400 i år og 500 neste år, er det vår oppgave som administrasjon å gjøre den jobben politikerne ber oss om. Blir det politiske vedtak på flere, så finner vi nye muligheter. Når det er sagt har Trondheim strukket seg ganske mye.

I 1988 kom du til Trondheim fra Iran. Hva flyktet du fra?

- Jeg flyktet fra krig og en meget anstrengt politisk situasjon med massearrestasjoner og et stramt regime. Jeg, og et titalls andre unge menn, rømte via fjellene. Det vi gjorde var langt unna den dramatikken du ser i dag. Jeg kom via FN-systemet. Først til Tyrkia, så til Norge.

Hva møtte du da du kom til Norge?

- Jeg startet karrieren i Klæbu. Et hyggelig og positivt samfunn. Allerede på dag to begynte jeg å sparke fotball i idrettslaget og kom raskt inn i lokalmiljøet. Vi var ti gutter som kom samtidig, noe som potensielt kunne vært utfordrende. Jeg har tenkt mye på hva det var som gjorde at vi alle har klart oss så bra. For min del tror jeg både egeninnsatsen og bygdas positive møte var avgjørende. Og at vi kom i arbeid raskt. Jeg ankom i april 1988 og allerede i september samme år var jeg i praksis. På gamle Hallsetheimen. Siden har alle i den gjengen studert og jobbet. Og vi holder kontakten, som en slags familie.

Hvordan har norske holdninger til innvandring og innvandrere endret seg på 25–30 år?

- På generelt grunnlag er det vanskelig å si. Sånt må man jo ha store spørreundersøkelser for å svare på. Men det er jo slik at det norske samfunnet har blitt flerkulturelt. Fra å være få av oss som ble sett på som eksotiske, er vi i dag mer vanlige. Og akkurat det håper jeg at skaper grunnlag for mer positive holdninger. Når det er sagt, handler dette også om hvordan vi som kommer er. Måten vi tar utfordringer på og interesserer oss. Det er en tosidig prosess og vi er avhengige av at folk integrerer seg. En god del ligger også på oss som kommer hit.

Hvilke råd vil du gi oss som er naboer og klassekamerater og skal ta imot nye flyktninger?

- Behandle folk likt. Naboen som nabo og klassekamerat som klassekamerat. Vær hyggelig og grei. Da føler folk seg velkomne og mye løses med en gang. Båser og begreper – svart, hvit, flyktning – er greie å ha, men bak dem er det snakk om mennesker.

Hvilke råd har du til dem som møter det norske samfunnet for å begynne et nytt liv her?

- Mitt beste råd er: Vær nysgjerrig og vær åpen. Er noe rart så spør og grav. Og ikke si at den regelen liker jeg ikke. Prøv å forstå hvorfor ting gjøres slik. Nummer to er: Kom raskt i jobb, og ikke vent til norsken er god nok. Den blir bedre. Jobb med språket. Så må man snakke med naboen, ta med ungene på aktiviteter, gjør dugnad og delta!