I mars 1929 publiserte Ossietzky en artikkel i tidsskriftet Die Weltbühne (Verdensscenen) som avslørte at det tyske transportministeriet i hemmelighet, og i strid med Versaillestraktaten etter første verdenskrig, forsøkte å bygge opp et tysk luftvåpen. For dette ble han fengslet og pint til døde uten noen gang å kunne komme til Oslo for å motta den prisen Nobel-komiteen tildelte ham – til sterke protester fra blant andre Høyre, Aftenposten og Knut Hamsun. Kongehuset uteble fra seremonien, noe som ikke har skjedd verken før eller senere.

Torsdag offentliggjorde avisen Information at det danske forsvarets etterretningstjeneste inngår i et partnerskap med amerikanske NSA, alle storebrødres storebror, for å tappe danske fiberkabler for tele- og internett-trafikk. Danskene fikk plutselig vite litt mer om hvilket samfunn de faktisk lever i: «Tilsynelatende er Danmark del av et hittil ukjent overvåkingsprogram som kan føre til at også dansker blir mål for den amerikanske etterretningstjenesten», skrev avisen. Landets egne myndigheter mistenkes for å hjelpe en fremmed makt med å overvåke danske borgere.

Opplysningene kommer fra Edward Snowdens ennå innholdsrike minnepinner med dokumentasjon av hemmelig, ulovlig og grovt integritetskrenkende registrering av hva vi alle foretar oss. For denne allmennyttige tjeneste er Snowden blitt politisk flyktning i Moskva, mens vestlige regjeringer, som burde takke ham, ikke tør ta i ham med ildtang. Nettopp derfor bør han komme til Oslo 10. desember.

Da listen over kandidater til årets fredspris ble offentliggjort i februar, ble det notert verden over at Bård Vegard Solhjell og Snorre Valen hadde nominert Snowden. Her hjemme trakk politiske kommentatorer kollektivt på skuldrene og konsentrerte seg om viktigere saker. Ville regjeringen følge opp løftet om å tillate ståhjulinger, og hvor står lakrispipeforbudet?

Først denne uken ble jeg oppmerksom på at flere enn de to SV-politikerne har nominert Snowden, og at ett av forslagene nå får støtte fra tungt hold. Noen av landets fremste eksperter på ytringsfrihet, offentlighet og overvåkning, som tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, professor Jan Fridthjof Bernt (som har «Offentlighetslovens far» som et slags mellomnavn), advokat Jon Wessel-Aas, stipendiat Anine Kielland, professor Bernt Hagtvet og den norske avdelingen av Den internasjonale juristkommisjonen står alle på en liste av jurister og statsvitere som støtter hva professor, dr. juris. Terje Einarsen skrev til Nobelkomiteen før fristen gikk ut.

Einarsen mener at etterretningsopprustningen, som ikke bare USA, men også en lang rekke land – han nevner Russland og Kina spesielt – driver, er å likne med den opprustning av «stående armeer» som Alfred Nobel nevner i sitt testamente. «Den globale militære etterretningen synes å trenge stadig dypere inn i det sivile samfunn i stadig flere land, rettet mot institusjoner, folkevalgte statsledere, næringsvirksomheter, og borgere. Skillet mellom sivilt samfunn og militærvesen er i ferd med å viskes ut, i det skjulte», skriver han.

Vi ante det selvsagt før Snowden tok med seg minnepinnene, stakk til Hongkong og kontaktet Glenn Greenwald og The Guardian. Men etter Snowden vet vi, og det er en vesentlig forskjell. Snowden har gjort det umulig å benekte at våre sivile rettigheter, vår private sfære og vår integritet blir kontinuerlig krenket, og at den såkalte «krigen mot terror» blir brukt som et påskudd også til politisk og økonomisk spionasje som ikke har noe med terror å gjøre. USA trodde aldri at Angela Merkel er en moderne Ulrike Meinhof, men de avlyttet henne like fullt.

Den amerikanske regjering betrakter Snowden som en forræder og medlemmer av kongressen har anbefalt at han henrettes hvis han blir brakt tilbake til USA. Men The New York Times åpnet 2014 med en lederartikkel der de skrev at Snowden «har gjort sitt land en stor tjeneste» og at han bør bli tilbudt å komme hjem for å fortsette å arbeide for større personvern, uten å risikere å tilbringe resten av livet i fengsel.

Kristian Berg Harpviken, direktør ved fredsforskningsinstituttet Prio, tror årets fredspris går til pave Frans I. Det ville være en tildeling i den nåværende komiteens ånd. Den nye paven er guddommelig flink til å konstruere symbolske fortellinger, som da han valgte flyktningeøya Lampedusa som sitt første reisemål, men å gi paven prisen vil være å gjenta fadesen fra tildelingen til Obama. Fredsprisen bør ikke være en belønning for framtidige bragder – som i Obamas tilfelle viste seg stort sett å være luftslott – men for faktiske bidrag til fred og økt trygghet.

Harpviken har Snowden på andreplass på sin liste, mer radikalt er altså ikke forslaget. Nobelkomiteen kan derfor frimodig hente fram innstillingene fra Solhjell, Valen og Einarsen (andre med forslagsrett har også bekjentgjort at de har nominert Snowden). Han er, som Einarsen skriver, «en høyst verdig kandidat til fredsprisen 2014».

Bare på 2000-tallet har Nobelkomiteen gitt prisen til to amerikanske presidenter (Carter og Obama) og én visepresident (Gore). Tidligere har to andre amerikanske presidenter (T. Roosevelt og Wilson) og fire utenriksministre (Root, Hull, Marshall og Kissinger) fått prisen. Det er på høy tid at den gis til en amerikansk dissident, også for å svekke inntrykket av at Nobelkomiteen helst belønner statsmenn i vest (hvori opptatt Israel), mens prisen går til opposisjonelle i sør og øst.

Kom igjen, Jagland. Gjør oss stolte.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på Twitter.com/svelle

Torbjørn Jagland er leder for Den Norske Nobelkomité. Foto: NTB Scanpix