I en isolert leir nord i Afghanistan var feltpresten en fortrolig samtalepartner for soldater når det røynet på.
– Jeg tror ikke soldater blir mer religiøse når de er på oppdrag i et farlig område. Men som prest ble jeg kanskje et symbol på noe grunnfestet norsk. De verdiene tror jeg var viktig for mange. Jeg tilførte leirlivet en hjemlig normalitet, sier Lagset.
Oppdraget hans i Afghanistan ble avsluttet sommeren 2008. I dag er han prest ved Luftkrigsskolen i Trondheim. På uniformskjorta bærer han korset som viser at han tilhører det norske feltprestkorpset.
– Når soldater reiser ut, sender kirken en feltprest med dem. Det spesielle i Afghanistan var omgivelsene og at jeg bodde sammen med menigheten min. Vi spiste den samme maten, hadde den samme innkvarteringen og gikk i uniform. Samtidig var jeg også annerledes enn de andre fordi jeg er prest, sier Lagset.
Kaffe og vafler
Da Lagset kom til Meymaneh var det litt over ett hundre norske soldater i leiren, samt omkring tyve norske, sivile rådgivere. Det var omtrent like mange latviske soldater som norske i leiren.
Lagset holdt gudstjenester, bød inn til kirkekaffe, stekte vafler i lange baner og arrangerte quiz på onsdagene. Døren til kontoret hans sto alltid åpen. Mange kom inn for å slå av en prat. Det var ikke bare hverdagslige samtaler.
– Et vanlig emne i samtalene var bekymringer for familien som ventet hjemme. Det kunne være ektefelle, barn eller foreldre. Kontakten mellom soldatene og deres familie var begrenset, sier Lagset.
Bar pistol
En feltprest kan ikke delta i kamphandlinger, men har anledning til å bære våpen for selvforsvar. Lagset valgte å ha pistol, og deltok i trening på skytebanen. I dag ville han ikke ha valgt å bære våpen.
– I ettertid har jeg kommet til at det strider mot rollen min som prest. Men den enkelte prest må ta sitt eget valg.
– Betyr prestens tilstedeværelse i leiren at kirken legitimerer krigshandlinger?
– Nei, men vi har en forpliktelse til å møte folk der de er. I dette tilfellet var menigheten jeg skulle betjene i Afghanistan. For meg er det viktig å understreke at min tilstedeværelse ikke handler om å legitimere konflikten, eller det norske bidraget. Som feltprest er jeg ikke-stridende, og tar ikke del i konflikten, sier han.
Det var ingen kampavdeling i leiren, men noen soldater deltok i lag som regelmessig beveget seg rundt i nærområdet, med risiko for å kjøre på veibomber eller bli beskutt fra opprørere. Men heller ikke i leiren var man trygg for angrep og beskytning. Ingen slapp unna belastningen det er å leve med konstant utrygghet. Hjelpen utenfra lå en åtte timers biltur unna.
– Man går ikke rundt og er redd hele tiden, men kroppen er i en konstant beredskap. Jeg merket virkningen under den andre permisjonen hjemme. Jeg skulle bare ut for å handle mat, men i det jeg kom ut på gaten bråstoppet jeg instinktivt. Det slo ned i meg at jeg hverken bar hjelm eller skuddsikker vest. I Afghanistan var det utenkelig å bevege seg utenfor leiren uten slikt utstyr. Reaksjonen min er en illustrasjon på hvordan langvarig stress biter seg fast i kroppen, forteller Lagset.
Fikk nedtur
Selv fikk han en uventet reaksjon ved hjemkomsten. Det var enklere for ham å reise ut, enn å komme hjem.
– Jeg kom tilbake til avdeling min på Værnes. I de første månedene ønsket jeg meg bare tilbake til Afghanistan. Jobben hjemme føltes meningsløs, jeg ville tilbake for å gjøre en innsats der det virkelig trengtes. Kanskje hadde jeg også blitt avhengig av å en usikkerhet hengende over meg. Jeg hadde lest om at mange fikk slike reaksjoner, men hadde ikke trodd at det skulle skje med meg. Alle som har gått i et halvt år med pistol og ammunisjon på seg hele tiden, trenger tid på å omstille seg til den hjemlige situasjonen igjen. Man må ikke nødvendigvis å ha vært i strid for å slite, sier Lagset.
Forsvarets egen kartlegging viser at bare noen få prosent av veteranene har fått alvorlige psykiske problemer i ettertid.
Et fåtall får problemer
– Det er ikke tvil om at noen sliter, men de er heldigvis i mindretall. De norske soldatene er godt forberedt. Men ingen reiser hjem uten å bli merket på en eller annen måte. Jeg ser en viss fare i at noen av dem som har deltatt i slike væpnede konflikter utvikler kynisme. De har sett mye ondskap og elendighet. For meg var den langvarige isolasjonen, monotonien og det konstante stresset verst, sier Lagset.
– Noe av det tøffeste er å havne i kampsituasjoner der soldatene ikke har mulighet til å påvirke sin egen situasjon, og føler seg hjelpeløse. Da kan stress- og fryktnivået bli veldig høyt, og komme tilbake igjen lenge etterpå. Har soldatene følelsen av at de mestrer situasjonen, er risikoen for etterreaksjoner mindre, sier Lagset.
Han mener det er viktig å plassere ansvaret for operasjonen hos politikerne.
– I Norge var det et entydig politisk miljø som bestemte at vi skulle bidra i Nato-operasjonen. Det er ikke generalene som avgjør hvor i verden norske soldater skal reise ut på oppdrag. Forsvaret gjør en pålagt jobb. Soldatene skal ikke trenge å ta stilling til om krigen er rettferdig. Deres oppgave er å sørge for at krigen føres riktig militært. Min erfaring er at norske soldater er godt forberedt, disiplinerte og gjør det de skal, sier Lagset.
