Nå skal forskerne finne ut hvordan de best kan unngå å gå opp igjen.
Profesjonell oppfølging fra helsevesenet må til, mener fedmeforsker Catia Martins ved NTNU.
- Fedme er en kronisk sykdom
John Arne Langen fartet mye rundt i jobben og spiste kjappe måltider med cola på nærmeste bensinstasjon. Helgejobben som bassist i band var heller ikke en livsstil Helsedirektoratet ville brukt som et godt eksempel.
– 41 år gammel gikk det opp for meg at jeg ikke var ung og udødelig lenger. Jeg kjente på dårlige ledd, blodtrykket økte og jeg var i faresonen for sukkersyke. Faren min var bare 43 år da han døde av hjertesykdom. Det demret for meg at hvis jeg skulle være der for barna mine, måtte jeg gjøre noe med vekta.
Langen gikk til fastlegen og ba om å komme til behandling for sykelig overvekt ved LHL-klinikkene Røros.
Ny livsstil
– Jeg var fantastisk heldig og ble med på forskningsprosjektet ved NTNU i fjor høst. Som de fleste hadde jeg prøvd pulverkurer før, men alltid endt opp med å gå like mye opp igjen. Nå har jeg lært hvordan jeg skal endre livsstilen. At vi følges opp så lang tid i etterkant er veldig motiverende. Deltakerne i studien får tid til å etablere den nye livsstilen skikkelig, sier han.
Langen gikk ned 20 kilo på pulverkuren, siden tok han av ytterligere 10 og sikter mot å bli kvitt enda 7–8 kilo. Hele familien har lagt om kostholdet.
– Det går fint, bortsett fra at ungene klager litt over fisk tre ganger i uka. Man kan egentlig spise ganske mye, hvis det er riktig mat.
Mens han gikk på pulverkur, hadde Langen og de andre i forskningsgruppen oppholdene på Røros som gulrot.
– Jeg er litt spent på hvordan det skal gå når vi ikke lenger har et opphold som motiverer oss. Men jeg har tro på at dette vil vare, sier John Arne Langen. Han lever nå et langt mer aktivt liv med ny sjåførjobb med mye sjauing og sykling, jogging og spinning på fritiden.
Alltid en unnskyldning
Mari Kolberg kjenner seg igjen i det Langen forteller. Etter en dårlig dag på jobben trøstespiste hun. Var hun fornøyd, spiste hun som belønning. Frokost og lunsj ble droppet og hun fylte på med hurtigmat når sulten meldte seg. Middagen ble altfor stor. Foran tv-en merket hun ikke hvor mye hun spiste. Hun tok buss på jobb og rørte seg lite. Det var alltid en unnskyldning for å spise og ikke å trene.
Etter hvert som kiloene forsvant, økte selvtilliten og forholdet til egen kropp ble bedre.
– Når jeg skal handle klær nå, ser jeg etter det jeg liker, ikke bare det jeg kan gå inn i. Pulverkuren var en voldsom kickstart som ga meg motivasjon til å fortsette. Da vi kom på Røros var alle ennå «høye» av kuren. Mestringsfølelsen var sterk og mange hadde ambisjoner om å forsette med pulver. Vi skjønte fort at det ikke var løsningen, men at vi måtte endre livsstilen.
Gylne middelvei
– Årsaken til fedme er enkel – vi spiser for mye og vi spiser feil. Det er det vi må gjøre noe med. En røyker kan slutte med sigarettene, men ingen kan kutte ut maten. Mottoet er: Alt med måte. Jeg kan spise taco i helga. Hvis man endrer litt på ingrediensene blir det et lett måltid. I tillegg til mye kunnskap om kosthold og et sunnere liv, har jeg fått et langt mer bevisst forhold til hva jeg spiser – og hvorfor. Jeg er blitt flinkere til å planlegge. Har jeg med meg niste, slipper jeg å fylle på med junkfood. Før spiste jeg sjelden og mye, nå er det ofte og lite.
I oktober-november i fjor hadde hun et tre ukers opphold på Røros og i mai i år var det en ny runde. Nå ser hun frem til et nytt opphold i januar.
– Å se frem til oppholdene er stor motivasjon, men jeg tror det skal gå bra etterpå også.