– Jeg hadde en dame innom i dag, hun bruker å bli sittende en stund. Da blir det filosofering innen alle sjangre. Selv om jeg jobber alene blir det ikke ensomt, jeg har jo mange kunder det blir utveksling med, sier Aalberg.
Han begynte å jobbe for skomaker Georg Solem i 1987. I 1992 overtok han forretningen i Fjæregata på Lademoen. Siden det har tusenvis av skopar – og kunder, vært innom.
– Hva liker du å snakke med dem om?
– Det blir samfunnsrelaterte ting, det som er interessant. Det blir litt som en frisør eller en taxisjåfør: I og med at en har så mange kunder innom får en én opplysning her og én opplysning der. Så kan en legge sammen dem, og da har en egentlig ganske god oversikt over hva som foregår rundt omkring. Jeg får mange innfallsvinkler, sier Aalberg og smiler.
Mistet reklamasjonsarbeid
47-åringen er av den engasjerte typen. Han kritiserer gjerne grådighetssamfunnet, og mangelen på engasjement blant folk både i arbeidsliv og på fritid. Skobutikkansatte som ikke kan faget sitt synes han er trist, og folk som ikke har andre fritidssysler enn å glo på en skjerm, forstår han lite av. Han er overbevist om at fremtiden blir en kamp om miljø. Vi må behandle jorda på en bedre måte, sier han.
– Vi har det litt for godt i Norge, ting suser og går og vi trenger ikke anstrenge oss så fælt her, sier Aalberg.
Skomakeren er opptatt av å ta vare på det vi har, og misliker bruk-og-kast-mentaliteten. Selv har han mistet mye reklamasjonsarbeid fra skobutikker de siste årene.
– Jeg klarer meg. Men jeg synes likevel det er ille at om det har gått en søm i en sko, så kastes den i stedet for å bli reparert. Det er respektløst overfor de ressursene vi rår over, mener han.
NM-mester på sykkel
Selv er han ikke blant dem som pusser opp. Lite er endret i lokalene i Fjæregata 3 siden han overtok. Det sjakkrutete flisgulvet er fortsatt intakt. Nå som da er lokalet fullt av skopar, lær, såler, lisser, trinser og gamle maskiner – som var gamle allerede da Aalberg tok over. Inntrykket er alt annet enn «ljust og fresht». Men det fungerer, og det er det viktigste for skomakeren. Likevel, en lettvekter av en racersykkel bryter nostalgien. Det er samme sort som Edvald Boasson Hagen har, laget i ren karbon, opplyser 47-åringen. Han trener over 20 timer i uka. Noe av det gjør han unna på sykkelsettet til og fra jobb fra borettslaget på Kolsåsen på Flatåsen. Dessuten har han en sykkelrulle på jobben hvor han har tilbakelagt 350 mil i løpet av vinteren. I fjor gikk han til topps i klasse 45–49 år under NM Masters fellesstart, og tok klasseseier i Norgescup master.
– Jeg holder et rimelig bra nivå mot dem som er i den vanlige seniorklassen også, sier han beskjedent.
I sommer skal han kjøre flere ritt, men til høsten vil han trappe ned syklingen litt. Det er på tide å sette seg nye mål, sier han. Han vil lage nye sko igjen.
– Det er ikke for å tjene penger, men jeg må ha noe å strekke meg etter, sier Aalberg.
Planen er å lage noen par cowboy-støvler. Han har alltid hatt en forkjærlighet for skotypen. Nå jobber han med å sette seg inn i teorien bak. Det er noe med skaftene, å få det til å stemme, sier han.
Digger dugnad
Med egen enmannsbedrift, trening og oppfølging av ungene i tillegg, er han stort sett sysselsatt. Begge barna har vært aktive i korps, og Aalberg har bidratt på mang en dugnad. Men i fjor hadde han dugnadsfri for første gang på mange år. Med ett kjente han et savn etter korpsoppgavene på nasjonaldagen.
– Da visste jeg i hvert fall hva jeg skulle gjøre, sier skomakeren, som ikke forstår klagingen over dugnadsarbeid som har kommet opp i flere medier den siste tiden.
– Hva er problemet? tenker jeg. Det er en sosial greie, du får igjen noe gjennom det. Da jeg bidro i 17. mai-arrangementer og så at arrangementet fløt godt og folk hadde det bra, da tenkte jeg at hadde vi gjort en grei jobb. Det var en god følelse, sier Aalberg.
Det eneste han ikke har sansen for er matstellet på slike tilstelninger. Kaker og pølse i brød er ikke noe å stå seg på, mener han.
– Det jeg husker best arrangementene jeg var med på i oppveksten var at det bestandig var ordentlig med mat, lapskaus for eksempel, og gjerne med sjokoladepudding til dessert. Jeg har ønsket å føre det videre, men har aldri fått noe gjennomslag for det. Det koster jo mer, men hva så, skal vi ikke ta oss råd til det? Maten og det sosiale betyr mye. Men det er en annen tid nå, sier Aalberg.
Materialet skiller
Han kaller seg selv en utdøende rase der han banker i stifter i nye hælflikker på et par engelske herresko. Randsydde sko, med kalvelær i foringen og en kraftig lærsåle. De koster 5000 kroner paret, opplyser Aalberg.
– Prisen ligger i måten den er laget på og materialene. Lestene som skoene lages på er mer forseggjort, de sitter bedre på føttene. Men hvis en er vant til å gå i joggesko, vil en ikke føle den store komforten i et par sånne sko. Men fordelen med dem er at foten må stabilisere og jobbe, og dermed trener du fotbladet ditt også, sånn at det blir sterkere. I en joggesko ligger du i en fotseng og sløver, sier Aalberg, og legger til:
– Men det er ikke noe garanti om at så lenge en sko er dyr, så er den bra.
– Ikke interessert
Kona jobber på Skeidar som møbelselger, og har aldri hatt fulltidsstilling. Hun har holdt fortet hjemme i perioder, for skomakeryrket er en livsstil, forklarer Aalberg.
– Det er ikke noe 8-16-arbeid. Før var det enklere, da kunne jeg ha med meg ungene mine hit uten at det var noe problem. Men nå skal de absolutt ikke være med hit, det er ingen av dem som har fattet interesse for dette. De har ikke skjønt hvor pengene som betaler gildet kommer fra, det er helt fjernt for dem. Det er litt sånn med dagens ungdom, de er lite nysgjerrige på hvordan ting blir til, hva som ligger bak. Om det bare er jeg som har den følelsen, eller om andre har det også, det vet jeg ikke. Men jeg vil tro det.
Som en drømmebestefar
– Men det er nok en del kontorister også som er misunnelige på deg som har en så konkret jobb?
– Ja, jeg ser jo et resultat av det jeg gjør, hver dag. Jeg trives med dette og kunne nok ikke sittet lenge på et kontor og bare flyttet på papir, sier Aalberg.
«Skomakeryrket dør med oss ...», sa gammelskomaker Georg Solem til Adresseavisen i 1981. Det er ikke så langt unna sannheten, det er få igjen i faget. Men den gamle nestoren sådde en seiglivet spire i unge Aalberg som begynte å hjelpe til i forretningen i 1987 sammen med kameraten Tore Solem. Georg, som var Tores bestefar, hadde siden 60-tallet hadde drevet skomakerforretning i Fjæregata. Unge Aalberg trivdes i faget, det var en fin avveksling til treningen på idrettsfag på Heimdal videregående skole, og i januar 1992 overtok han forretningen. Solem døde høsten, samme år.
– Han var som en drømmebestefar, vil jeg si. Solem var den første i Trondheim som hadde en Saab 900 Turbo. Den fikk vi låne. Vi skulle leve ut ungdomsårene, mente han. Mens andre besteforeldre var mer som sidrumpa bremseklosser, var han veldig interessert i det vi holdt på med. Han sa ofte: «Stå på, og gå ut å ha det artig nå!». Det var et lykketreff for meg, sier Ketil Aalberg.
