- Det var ikke så mye det at jeg på død og liv ville kjøre taxi. Det var mer det at jeg ikke fikk lov.

Arne Inge Dyrdahl holder ett øye på veien mens drosjen kjører ned Jonsvannsveien i Trondheim. Det andre øyet mistet han synet på da han var halvannet år gammel, og det holdt på å stoppe planen hans om å bli taxisjåfør for 13 år siden. Da hadde han 17 år bak seg i restauranter og gatekjøkken.

Den første som fikk dispensasjon

Inne på drosjesentralen i Trondheim forteller han hvordan han endte opp som sjåfør.

- Det var ukurant arbeidstid, stress og lite tid til familien. Jeg ble rett og slett lei bransjen. Så jeg satte meg ned og tenkte over hva jeg liker å gjøre. Jeg liker å snakke med folk, og jeg liker å kjøre bil. Derfor tenkte jeg at drosje kunne være noe for meg.

Etter endt drosjekurs og fem måneder frem og tilbake for å få dispensasjon til å kjøre med ett øye var han på plass bak rattet. Den eneste konsekvensen av synstapet sier han er at han må snu seg litt mer for å dekke opp for manglende synsfelt.

- Jeg var vel den første som fikk dispensasjon til å kjøre med bare ett øye uten å ha kjørt drosje før synstapet så vidt jeg vet. I starten var det slitsomt med mye skiftarbeid, men etter åtte måneder som sjåfør hadde jeg lyst til å fortsette, og var så heldig at jeg fikk tildelt eget løyve i 2004.

Lovpålagt taushetsplikt

Etter 13 år i bilen har han hørt mye fra kundene.

- Det mange kanskje ikke vet er at vi drosjesjåfører har lovpålagt taushetsplikt, sier han.

- Det er ikke uten grunn at vi kalles psykologer. Jeg vet ikke hvor bra de rådene vi kommer med egentlig er, men det er mange som går over en slags terskel når de kommer inn i en drosje. Det er utrolig hva folk forteller.

Men det er også de som ikke vil snakke i det hele tatt under turen forteller Dyrdahl.

- Det er veldig individuelt, og vi som sjåfører må ha antenner for å plukke det opp. Vi sender ut noen følere og sjekker responsen. Enkelte vil ikke snakke i det hele tatt, mens andre har munndiare.

Eier sin egen arbeidsplass

For Dyrdahl sin del er friheten ved yrket det beste. Han bestemmer selv hvordan dagen skal være, og når han skal ta pauser.

- Det krever et minimum av innsats ettersom det er provisjonsbasert, men friheten er det mest forlokkende. Hadde jeg ikke hatt den kunne jeg like gjerne kjørt buss.

Det er løyvehaverne som eier Trøndertaxi. Hvert løyve er en aksje i sentralen.

- Det å eie sin egen arbeidsplass er noe alle burde gjort. Det er flere bedrifter som har opplevd gode effekter av at ansatte har et slikt eierforhold til jobben, og det tror jeg kun er positivt.

Dyrdahl forteller at de fleste sjåførene har områder de foretrekker å kjøre i, og favorittholdeplasser. Det handler både om hvor ofte det er nye turer og hvilken type turer som typisk tas derfra.

- Enkelte treffer for eksempel kamerater på faste holdeplasser. For min del avhenger det av når på døgnet det er og om det er ukedag eller helg. Jeg kjører uførebil, så jeg foretrekker å stå sentralt så jeg kommer meg til alle bydeler relativt raskt.

Færre på byen enn tidligere

Fra klokken syv om morgenen til fem om ettermiddagen er han klar til å kjøre. Natt og helg har han overlatt til andre sjåfører.

- Noe av det morsomste er når jeg kjører eldre som skal til forskjellige aktiviteter. De blir så glade, og er så takknemlige for at jeg plukker dem opp på døren og kjører dem helt frem.

- Hvordan har jobben som drosjesjåfør endret seg siden du begynte?

- Den største forandringen er nok overgangen fra kontanter til kort. I tillegg er ikke trykket like stort på nattetid som det var. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det var mer folk på byen før, avslutter Dyrdahl.