- Sitter du i landskap eller har du eget kontor?

- Vi er en bedrift i vekst, og for øyeblikket er vi i manko på pulter. Derfor har jeg tatt på meg rollen som nomade og er den som må sitte der det er ledig. Det går bra siden jeg er den eneste som jobber med bærbar mac, og dessuten gir det jo miljøforandring og en mulighet til å sitte litt sammen med alle. Jeg kommer aldri til å ønske meg et kontor helt alene.

- Hvordan kommer du deg på jobb?

- Jeg bor på Munkvoll, og sykler som regel ned til Nedre Elvehavn. Jeg forsøker også å jogge noen dager i uka, jeg synes det er fint å utnytte muligheten bakkene opp til Byåsen gir til trening. Trikken tar jeg ved spesielle anledninger.

- Hvordan vil de du jobber sammen med si du er som leder?

- Raus og diplomatisk, og sannsynligvis litt for snill.

- Drar du på fest sammen med dine ansatte?

- Ja, jeg har ingen problemer med å være med på festen, men jeg holder ut kortest av alle. Nå var vi riktignok mer ute sammen før enn vi er nå, men fortsatt skjer det jo likevel titt og ofte og jeg tror ikke de andre har behov for å diskutere noe uten at jeg er til stede.

- Er du også med på nachspielene?

- Det hender, dersom jeg ikke har gått hjem og lagt meg allerede. Jeg liker ikke å være en festbrems, men ofte er det rett og slett slik at sengen kaller. Derfor angrer jeg fortsatt på at jeg ikke ble med på nach på kontoret vårt under Kosmorama i fjor, da havnet rett og slett hele den norske filmbransjen i våre lokaler, mens jeg lå og sov ... Det sies at det nachspielet var episk.

- Hva er den vanskeligste sjefsavgjørelsen du har tatt?

- Det var å legge ned et filmprosjekt vi hadde jobbet med i over ett år, og dermed skuffe en meget dyktig regissør som hadde investert sjel, nattesøvn og kjærlighetsliv underveis. Å drepe kreativitet er det verste med denne jobben, det er kunstnere som jobber her og prosjektene er deres hjertebarn. Da er det vanskelig å være den som må si at nei, vi kan ikke prioritere dette nå. Vi er i en bransje med stadige opp- og nedturer. Av og til får vi støtte, men like ofte får vi avslag.

- Hvordan inspirerer du dine ansatte?

- Mine ansatte er som sagt kunstnere, så en av mine viktigste jobber er å gi dem den nødvendige friheten de trenger for å skape. Jeg må sette meg inn i de ulike prosjektene, finne kvalitet i dem og bygge opp under de gode egenskapene. Jeg må også gi de ansatte ro, slik at de kan utfolde seg. Å være sjef for skapende kunstnere kan være krevende, men verdt det når det funker.

- Er du omgangsvenn med noen av dem du er sjef for?

- Vi er en stor kompisgjeng som er så heldige å få jobbe sammen. At det var jeg som ble sjefen, skyldes kun at jeg har litt mer administrative gener enn de andre, men også jeg er filmprodusent. Vi er mye sammen, men jeg skulle ønske vi dro mer på kino sammen.

- Er du også familiens sjef?

- Hjemme er det relativt flat lederstruktur, men i garasjen har jeg tatt kontrollen. Jeg og kona har kanskje litt tradisjonelle roller, jeg er mer opptatt av garasjen enn av hvilke pyntegjenstander som står på bordet.

- Hva er ditt beste resultat i Birken?

- 3:15:24. Det sitter nok en som heter Eirik oppe på Byåsen og drømmer om å se et så lavt tall! Jeg har gått Birken seks ganger og fått merket tre. Jeg har ikke gjort det for å skryte av det i Dagens Næringsliv, men fordi det er et fantastisk treningsmål jeg kan strekke meg etter og fordi ski er en super måter å bevege seg på.

- Skal du være sjef resten av yrkeslivet?

- Planen min er å miste hatten som daglig leder, men få en større produsenthatt. Så da blir jeg vel en slags sjef så lenge det kommer folk med gode filmhistorier til Spætt.