Hvis Trondheims fremste politikere skal lese én bok i høst, kan de investere i en lettlest liten sak som nylig er utgitt. Den heter «Bykamp» og er skrevet av Nicolai Strøm-Olsen og Ståle Økland. Boken er ikke velskrevet og den er lettbeint i noen konklusjoner. Men boken peker på noe som er viktig både for Trondheim og for andre byer.

Uten å dykke ned i detaljer, gir boken et innblikk i forhistorien til hvorfor noen byer har lyktes – og hvorfor andre har gått under. Forfatterne peker på at fellesnevneren for suksess, både i fortid og nåtid, er næring: «Uten arbeid, ingen by. Uten arbeid, ingen velstand, teknologi, kunst, kultur eller attraktive fritidstilbud. Produktive og innovative mennesker er en bys viktigste konkurransefordel. Derfor må jobber alltid være det viktigste når en by skal gjøre prioriteringer.» Så sant som det er sagt, og egentlig aldeles selvsagt. Men når denne tesen overføres til Trondheim, og særlig den evige diskusjonen om Midtbyen, er det som er selvsagt i teorien, slett ikke like opplagt når det kommer til praktisk handling og virkelighetens verden.

Når det er snakk om Midtbyen, glir diskusjoner, vedtak og tankebaner fort over i det hyggelige og estetiske. Her kommer «Bykamp» behagelig forstyrrende inn i noen av de talløse og endeløse diskusjonene om hva Midtbyen skal være og hva den ikke skal være: «Vi trenger selvsagt byer som er rene, hyggelige og trivelige, men først og fremst trenger vi byer hvor mennesker finner eller skaper arbeidsplasser».

Med dette som fasit, blir det blant annet tydelig at diskusjoner om det skal være «filleryer» i steinen over Torvet ikke er det politikere og byutviklere bør være mest opptatt av. Kanskje er det heller ikke strategi for trær og hva slags stein som egner seg i gatelegemet som er det aller viktigste. I Adresseavisens serie i sommer om Midtbyen, har jeg bare lagt merke til én person som med kraft og tyngde har koblet Midtbyens fremtid med næring. Det er verken ordføreren, som for øvrig ytterst sjelden deltar i slike debatter offentlig, eller noen av hennes våpendragere i rådhuset, som har hatt den stemmen.

Stemmen jeg tenker på tilhører Svein Erik Nordbotten, sjef for E.C. Dahls Eiendom. Til gjengjeld er ikke Nordbotten hvem som helst i denne sammenheng. Ingen eier flere kvadratmeter i Midtbyen enn Reitan-eide E.C. Dahls. Hans innspill i debatten er å bygge flere leiligheter og skaffe plass for flere store kontor- og butikklokaler i Midtbyen. E.C.

Hvis byen har næringsdrivende som gjør de riktige tingene, trenger vel ikke politikerne komme diltende etter? Nei, men byutvikling er et av områdene der politiske føringer betyr mest. Byggehøyder, mulighet til å slå sammen gårder, bruk av gårdsrom, parkering og bilbruk, bruken av gaterom, i det hele tatt kampen om plassen avgjøres i stor grad av lokale myndigheter.

Derfor er det relevant å spørre om lokale byråkrater og politikere har den riktige kompetansen og interessen for å forvalte et slikt ansvar? Midtbyen er ikke en tilfeldig husklynge. I enhver by er sentrum – som vi i Trondheim kaller Midtbyen – kjerne, midtpunkt og bærer av byens identitet. Boken slår også fast at skal Norge lykkes, må byene lykkes. Midtbyens fremtid er derfor mye mer enn et spørsmål for folk som bor i Trondheim.

Det er mange måter å måle politikeres og myndigheters interesse på. For Trondheim kommune kan det blant annet vurderes ut fra kommunens planverk. Kommuneplanen er det viktigste styringsdokumentet for Trondheim. I planens samfunnsdel fra 2010 står det sikkert mye fornuftig og viktig. Men budskapene forstyrres av at målsettingene for kommuneplanen like gjerne kan leses som ord uten mening. Her er de fire hovedmålene i gjeldende kommuneplan for Trondheim, formulert som en visjon, og dette er altså ordrett sitat: «1. I 2020 er Trondheim en internasjonalt anerkjent teknologi- og kunnskapsby. 2. I 2020 er Trondheim en bærekraftig by, der det er lett å leve miljøvennlig. 3. I 2020 er Trondheim en inkluderende og mangfoldig by. 4. I 2020 er Trondheim kommune en aktiv samfunnsutvikler og attraktiv arbeidsgiver.»

Edle målsettinger som det er umulig å være uenig i. Men hva så? Hvordan skal fagre ord fylles med meningsfylt innhold? Og hva betyr det konkret for Midtbyen, som er Trondheims desiderte viktigste bydel? Det kalles pjatt når ord er uten innhold. Pjattet i kommuneplanen er ikke egnet til å overbevise om at politikere og byråkrater er på riktig spor.

Trondheim har et forsprang med universitet, Sintef og et teknologisk miljø som på enkelte områder er verdensledende. Forspranget kommer til syne ved at Trondheims-regionen de to siste årene har vært blant de tre beste i landet i NHOs nærings-NM. Men er forspranget blitt en sovepute? Tror politikerne at alt kommer av seg selv bare det står fine formuleringer i et planverk?

I boken skriver Strøm-Olsen og Økland at uten jobbmotoren, stopper alt annet opp. «En fremsynt byutvikler bør derfor prioritere næring. Alt annet er underordnet.» De siste årene har det ikke vært noe behov for å satse på arbeidsplasser. De har kommet av seg selv, og mange næringer har opplevd at det har vært for mange oppgaver og for få hender og hoder. Det er derfor forståelige grunner til at vi sjelden hører ord som «jobber» og «arbeidsplasser» fra lokale politikere.

Men har forfatterne rett, er det nå i gode tider at bykampen avgjøres for dårligere tider.