Paragominas: Ingen land mottar mer bistand fra Norge enn rike, fremadstormende Brasil. To tredeler av pengene går til å finansiere typiske myndighetsoppgaver.
Nå er avskogingen på vei opp igjen.
– Det bor over 20 millioner mennesker i Amazonas. Vi kan ikke leve av å spise blader.
Med simple trebenker og et par bord har teknisk direktør José Natalino Macedo i Instituto Floresta Tropical innredet et lite konferanserom under åpen himmel, dypt inne i regnskogen. En pc-projektor hjelper stjernene med å lyse opp den bekmørke kvelden. 20-30 meter høye trær titter ned på oss fra alle kanter. En papegøye skriker av full hals.
Macedo ler, litt oppgitt. Halvparten av regnskogen i Brasil er allerede vernet. Vi som sitter på vår høye hest i Vesten kan ikke forvente at brasilianerne tar på resten av skogen med silkehansker.
– Det er mer enn nok rom for å drive kommersiell skogsdrift i Amazonas, sier Macedo.
Ingen vet om det virker
Selv driver han praktisk opplæring i bærekraftig skogsdrift. Ved bare å ta tre til fem trær per mål, og å planlegge operasjonen godt, kan ødeleggelsene reduseres til et minimum.
– Det vi driver med, har ingen ting med avskoging å gjøre, fastholder Macedo.
Opplæringsprosjektet Macedo leder, er støttet av det brasilianske Amazonasfondet, som i sin tur henter 98 prosent av pengene fra Norge. Alle de 4,55 regnskogmilliardene som Norge så langt har gitt til Brasil, er plassert i dette fondet.
I den opprinnelige avtalen mellom Brasil og Norge, undertegnet 25. mars 2009, står det følgende:
«BNDES (banken som forvalter Amazonasfondet, journ. anm.) skal sende giveren eller publisere på nettet rapportene og dokumentasjonen som vurderer fondets bidrag til å redusere utslipp fra avskoging og skogødeleggelse (...)»
– Det kommer ikke én krone fra Norge før Brasil kan dokumentere at regnskogen vernes, skrøt statsminister Jens Stoltenberg til NTB.
Året etter tikket de første millionene inn på kontoen til Amazonasfondet. Nå, fem år etter, finnes det fortsatt ingen dokumentasjon på at de norske regnskogpengene har bremset avskogingen i Amazonas.
«Brasil rapporterer utslippskutt, men disse kan ikke direkte tilskrives støtten fra det norske klima- og skoginitiativet», skriver ekspertgruppa som nylig evaluerte den norske regnskoginnsatsen på oppdrag fra Norad.
Avskoging i Amazonas sto alene for fem prosent av verdens klimagassutslipp i 2004. De neste tre-fire årene gjorde Brasil, anført av miljøvernminister Marina Silva, en formidabel innsats for å redusere avskogingen. I 2008 gikk Silva av fordi hun mente Lula-regjeringen ikke gjorde nok. Siden har reduksjonen i avskogingen flatet ut. I 2013 økte avskogingen igjen. Foreløpige tall publisert av Klima- og miljødepartementet denne uka antyder at avskogingen gikk litt ned igjen i 2014. Andre tall tyder på en økning.
Økningen kan ha sammenheng med at Brasil i 2012 åpnet nye områder for landbruk, og samtidig ga amnesti til de som hogget ulovlig på sin eiendom før 2008. Det var et soleklart signal om at juks lønner seg, mente miljøorganisasjonene.
«Hvis ikke Brasils skoglov blir bedret, vil det være katastrofe for verdens største lunge», skrev Greenpeace i et opprop.
La lista for høyt
Til tross for mangelen på dokumenterte resultater, har Norge fortsatt å utbetale én milliard kroner i året.
– Norsk satsing på regnskog er et klimatiltak vi vet virker, hevdet klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft da hun la fram statsbudsjettet for 2015 i oktober.
Professor Arild Angelsen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås er ikke overrasket over at de norske utbetalingene er upåvirket av at avskogingen er på vei opp. Norge la lista altfor høyt da avtalen ble inngått, mener han.
I den opprinnelige avtalen valgte Norge å bruke den gjennomsnittlige avskogingen i tiårsperioden 1996-2005 som referanse for framtidige utbetalinger. Da var avskogingstakten over 19000 kvadratkilometer i året. I 2009 var den kommet ned i 7400.
– Norge lovte Brasil én milliard dollar fram til 2015. Den milliarden gjorde Brasil seg fortjent til i løpet av et halvår, fordi avskogingen allerede hadde falt så mye, sier Angelsen.
Nå er referansebanen oppdatert, men avskogingen må mangedobles før utbetalingene fra Norge begynner å krympe, ifølge Angelsen.
Professoren mener lavere kjøtt- og soyapriser, strengere håndheving av regelverket og økt forbrukerbevissthet er hovedgrunnene til at avskogingstakten har gått ned. De norske regnskogpengene er ingen hovedforklaring, og effekten er svært vanskelig å måle, mener Angelsen.
– Jeg mener norske politikere tar litt for mye av æren for reduksjonen som har skjedd i Brasil, sier han.
Ulovlig hogst florerer
Tilbake i Paragominas dundrer en bulldoser gjennom regnskogen. En gruppe byråkrater fra skogdirektoratet i hovedstaden Brasilia ser trestammer knekke som fyrstikker.
– Det er litt trist. Vi vet ikke hvordan dette påvirker dyrelivet, kommenterer nytilsatt saksbehandler Soraya Jennings (32).
På få minutter har bulldoseren åpnet en veistrekning på 100 meter. Neste år skal veien brukes til å frakte ut tømmer, hogd på lovlig vis.
– De fleste som hogger i dette området, driver ulovlig, og de kan ingen ting om bærekraftig skogsdrift. De lager veier vilkårlig etter hvert som de hogger. Med vår metode blir ødeleggelsene vesentlig mindre. Etter 10-12 år vil denne veien være grodd igjen, sier José Natalino Macedo i Instituto Floresta Tropical.
Avskogingen er verst i randsonen av Amazonas, i øst og i sør. På de 46 milene fra storbyen Belém og inn til leiren som Macedo og hans kolleger har bygd opp, passerer vi endeløse sletter der skogen er rensket bort. Andre steder står bare krattet igjen. De store og mest verdifulle trærne er tatt ut. Småkrattet vil før eller siden bukke under på grunn av sol og erosjon.
Ved avkjørselen fra hovedveien ligger sagbruk på rad og rekke. Innenfor gjerdene ligger regnskogtømmer i 8-10 meter høye hauger. Det er bare så vidt sjåføren tør stoppe for å la oss ta bilder.
– Mafia, sier han.
– Jeg vil tippe at 80-90 prosent av dette er hogget ulovlig, poengterer Macedo, og nikker mot tømmerhaugene.
Mest til myndighetene
Om lag en femtedel av de norske regnskogpengene går til å skaffe eller spre kunnskap om skogsdrift, dyre- og planteliv, jordbruksteknikker, grønn markedsføring og andre temaer som fremmer bærekraft. En tidel går til urfolk, nesten like mye går til brannvern, mens en forsvinnende liten andel går til å reparere ødelagt skog.
Kjøtt- og soyaproduksjon er den største trusselen mot regnskogen i Brasil. Intuitivt skulle man kanskje tro at en stor del av de norske regnskogpengene gikk til å kjøpe eller verne skogsområder mot grådige motorsager. Det skjer ikke.
Norge bruker heller ikke stort på å gjøre det mer lønnsomt for bøndene å la skogen stå, enn å kutte den ned.
De virkelig store pengene går til stater, delstater og kommuner, som jobber iherdig med å bygge opp et apparat for å kunne håndheve skogvernet, og få bukt med jukset.
Et sentralt register for alle private eiendommer (CAR) er blant de viktigste tiltakene. Tanken er at myndighetene må vite hvem som eier eiendommen for å kunne håndheve loven. I dag er bare fire prosent av eiendommene i Amazonas registrert.
Andre store prosjekter retter seg mot typiske myndighetsoppgaver som overvåkning, arealplanlegging og skogforvaltning.
– Jeg er overrasket over at ikke mer går direkte til aktørene for å skape økonomiske insentiver og/eller kompensere for redusert avskoging, sier UMB-professor Angelsen.
Også Einar Braathen, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning, er kritisk til pengebruken.
– Det er virkelig grunn til å stille spørsmål ved om Norge skal bruke bistandsbudsjettet til å finansiere offentlige kjerneoppgaver, som attpåtil er privatisert, i det rikeste landet i Latin-Amerika, sier han.
Provosert av Solheim
Braathen er medforfatter til boka «Gull og grønne skoger – norske interesser i Latin-Amerika», som kom ut i 2010. I boka pekes det på at Norge har investert over 100 milliarder kroner i oljeindustrien i Brasil. Samtidig framstiller vi oss som verdensmestre i å redde regnskog.
Braathen ble mektig indignert over måten den norske regnskogsatsingen ble solgt inn på av utviklingsminister Erik Solheim (SV) og Amazonasfondet.
– Jeg er veldig kritisk til hvordan dette ble brukt politisk. Avskogingen har riktig nok avtatt i Amazonas, men det er svært tvilsomt om Norge og Amazonasfondet har bidratt til det. Det er bare å se på avskogingstallene siden utbetalingene startet. Her kan det umulig være noen årsakssammenheng, sier Braathen.
Det betyr ikke at den norske regnskogsatsingen er bortkastet, understreker Brathen. Milliardene fra Norge har bidratt til større internasjonal oppmerksomhet rundt regnskogbevaring, påpeker han, og får støtte fra Lars Løvold, mangeårig leder i det norske Regnskogfondet.
– Det er ganske åpenbart at de norske milliardene er blitt lagt merke til på høyt nivå. Jeg tror økt internasjonal oppmerksomhet rundt skogbevaring har ført til at Brasil gjør mer enn de ellers ville gjort. Hva prosjektene vi støtter har resultert i på bakken, vet vi ikke ennå. Til det er dette for nytt, sier han.
– Rigget for vekst, ikke vern
Amazonasfondet, som deler ut pengene, styres av en liten gruppe på 25 personer i den brasilianske utviklingsbanken BNDES. Med 3000 ansatte og 2500 milliarder kroner i samlede utlån, er BNDES verdens nest største utviklingsbank, større enn Verdensbanken.
Bankens hovedmål er å skape vekst og utvikling, også i Amazonas. Derfor har BNDES gjennom flere tiår finansiert enorme veiprosjekter, kraftutbygginger og store deler av landbruksekspansjonen. Resultatet er at 20 prosent av skogen i den brasilianske delen av Amazonas er borte, sannsynligvis for alltid.
– BNDES har kompetanse i å ødelegge miljøet, ikke å beskytte det. Jeg forstår ikke hvorfor Norge valgte å satse på BNDES, sier Braathen.
Amazonasfondet styres av en styringskomité som fastsetter kriteriene for utdeling av penger, og påser at resultatene er i tråd med forventningene. Komiteen består av representanter fra sju departementer, ni delstater, BNDES og seks interesseorganisasjoner.
Til tross for at 98 prosent av pengene i fondet kommer fra Norge, har vi ikke et eneste sete i komiteen. Dermed kan vi heller ikke påvirke hvordan pengene blir brukt.
Vil ha omkamp
Nå vil Vegard Bye ha omkamp. Han regnes som en av Norges fremste Latin-Amerika-eksperter, og er i dag partner i rådgivningsselskapet Scanteam.
– Erik Solheim aksepterte «hands off» da avtalen med Brasil ble inngått. Det synes jeg er en fallitterklæring. Så lenge Norge er den klart største innskyteren, har vi makt til å gjøre noe med det, sier han.
I likhet med Angelsen og Braathen, mener Bye det kan være gode grunner til at Norge finansierer typiske myndighetsoppgaver i regnskogen. Problemet, ifølge Bye, er at verken forskere eller politikere har tilgang til detaljert informasjon om hva pengene blir brukt til.
– Norge er veldig stolte av at vi har vært med å presse fram større åpenhet fra Verdensbanken og andre nøkkelinstitusjoner. Det samme kravet stiller vi ikke til BNDES. Det synes jeg er veldig påfallende når det er snakk om så mye penger, sier han.
Også i Brasil finnes det stemmer som mener Norge bør være langt tøffere overfor Brasil og BNDES. Den nylig gjenvalgte presidenten Dilma Rousseff har rykte på seg for å være svært lydhør overfor kapitalsterke pressgrupper.
– Folk som lever i Amazonas, er avhengig av skogen for å overleve, og trues av lovforslag fremmet av godseierelitens politiske ledere. De setter hele den norske satsingen i fare, sa Adriana Ramos i Instituto Socioambiental til Dagens Næringsliv i mars i år.
Nesten ingen blir tatt
Det er et utsagn José Natalino Macedo i Instituto Floresta Tropical trolig kan slutte seg til. Men det viktigste, sier han, er at myndighetene sørger for at lover og regler faktisk blir fulgt. Skogloven sier blant annet at en landeier i Amazonas kun har lov til å fjerne skogen på en femtedel av eiendommen.
– Det er ikke lovene det er noe i veien med, det er håndhevelsen. I dag er det svært liten sjanse for å bli straffet dersom du hogger ulovlig. Rettsprosessene kan ta flere år. Bare én prosent av sakene ender med bøter eller fengsel, sier han.
På vei ut fra det velpleide skogsområdet i Paragominas forstår vi hva Macedo snakker om. En svær røyksøyle reiser seg i horisonten et par kilometer unna.
– Hva er det, spør vi?
– Å, det er nok bare noen bønder som brenner ned skogen, svarer sjåføren.
– Umulig å måle resultatene
Regjeringen mener det er umulig å finne ut hvor mye regnskog som er reddet av norske bistandspenger.
– Du kan ikke si at dette treet står der på grunn av den norske innsatsen, og at et annet står der på grunn av noe Brasil selv har gjort. Det er umulig å måle det konkrete resultatet av norske penger, men vi ser at avskogingen i Brasil er kraftig redusert, sier Lars A. Lunde (H), statssekretær i Klima- og miljødepartementet.
–Er det Norges fortjeneste? Mesteparten av reduksjonen skjedde før avtalen med Norge i 2009?
–Den norske støtten har skapt et politisk trøkk for at Brasil fortsetter med den politikken de har satt i gang, svarer Lunde.
– Vil revurdere støtten
Så langt har Norge brukt 4,55 milliarder kroner på å redde regnskogen i Brasil. Størstedelen har gått til å løse typiske myndighetsoppgaver. Det bekymrer ikke Lunde.
–Vi kan ikke sitte i Oslo og detaljstyre hvordan man gjør det på bakken i Brasil. Vi betaler for resultatene de oppnår, og så får Brasil selv finne ut på hvilken måte de skal få best mulig effekt. For at pengene vi gir skal bli brukt på en fornuftig måte, må det være et godt myndighetsapparat i den andre enden, sier Lunde (bildet).
– Blir ikke de norske milliardene en sovepute for brasilianske myndigheter, slik at de slipper å prioritere skogvern selv?
– Regnskogmidlene fra Norge motiverer brasilianske myndigheter til å prioritere egne ressurser, ved at de får betalt for resultatene de oppnår, svarer Lunde.
I fjor økte avskogingen i Amazonas. Lunde sier det vil ta tid før økningen eventuelt får konsekvenser for den norske pengestøtten.
–Vi må se dette over en periode på flere år. Hvis trenden snur, er det svært alvorlig. Da vil vi måtte vurdere vårt engasjement på nytt, sier han.
Ingen ting til byråkrater
Amazonasfondets leder Juliana M. Queiroz Santiago mener det er rimelig at det internasjonale samfunnet deltar i spleiselaget i Amazonas.
– Brasil bærer fortsatt den største kostnadsbyrden, mens hele verden drar nytte av det, sier hun.
At mesteparten av pengene kanaliseres via det offentlige, er ikke unaturlig, mener Santiago. Med unntak av penger til stipender og forskning, har ikke Amazonasfondet lov til å dekke lønna til offentlig ansatte. Oppgavene ute i felten løses ved at myndighetene kjøper tjenester fra private firmaer, konsulenter og frivillige organisasjoner, forklarer Santiago.
En stor del av Amazonas er eid av staten. Ulovlig jordbruk og hogst florerer i disse områdene. Å kjøpe nye landområder for å verne skog er derfor lite aktuelt, mener Santiago.
– Det vi må gjøre, er å forvalte området staten allerede eier på en skikkelig måte, sier Santiago.
I enkelte områder betaler Amazonasfondet lokalbefolkningen for å la skogen stå, men det ville bli for dyrt i stor skala, mener Santiago, som ikke skjønner hvorfor BNDES og Amazonasfondet kritiseres for manglende åpenhet.
–Vi kan alltid bli bedre, men svarer åpent på spørsmål, og har stadig møter med journalister, forskere og andre. Årsrapporten har allerede nådd 250 sider. Vi vurderer nå hva vi skal ta ut for å unngå at den blir for omfattende, sier hun.