Hadde avgiften blitt innført i dag etter modellen Haugen og de 55 andre ordførerne i Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK) ønsker seg, ville norske oppdrettskommuner fått 240 millioner kroner til fordeling. Og Hitra fire til fem millioner av dem.

– Et gjennombrudd, sier Haugen.

Det er i kommunalkomiteens innstilling til statsbudsjettet at regjeringen bes om å utrede en slik ordning.

Mens Haugen og kolleger i NFKK har ønsket seg et lignende opplegg og avgiftsnivå som i Skottland, nøyer kommunalkomiteen seg med å be regjeringen vurdere «ytterlegare stimulans til kommunar til å sette av areal gjennom årlege andel av verdiskapinga».

Like fullt er merknaden en politisk avklaring.

Tydelig politisk bestilling

Torhild Aarbergsbotten, gruppeleder for Høyre i fylkestinget i Sør-Trøndelag, kaller det en tydelig politisk bestilling. Høyre sammen med KrF, Frp og Venstre utgjør flertallet i komiteen som står bak merknaden.

Den skotske arealavgiften er på 17 øre per produsert kilo fisk. Aabergsbotten har ikke tatt standpunkt til «Skottlandønsket», og understreker at det regjeringen nå er bedt om, er å se på ulike modeller. For henne er det viktigste at det blir mer attraktivt for kommunene å sette av større arealer til havbruksnæringen, sier hun.

– Større arealer gir større muligheter for soneinndeling og samarbeid oppdretterne imellom om brakklegging. Med større arealer kan produksjonen økes uten at det går på bekostning av fiskehelse og miljø, i tillegg til at en avgiftsordning vil gi millioninntekter til kommunene, sier Aabergsbotten.

– Et slikt tiltak er etterlyst i mange år. Kommunene avgir en naturressurs til storsamfunnet. At de får en kompensasjon for det, er ikke urimelig, sier Aabergsbotten.

Viktig for kommunene

– Fire-fem millioner kroner er ikke all verden for Hitra, Haugen?

– I år, da vi er budsjettaper, ville det vært veldig mye. Men jeg skulle gjerne sett at vi fikk mye mer. Uansett snakker vi om marginale beløp i forhold til verdiskapningen i havbruksnæringen.

– Et insitament er likevel viktig. Jeg har merket gryende motstand langs kysten mot å sette av areal så lenge man ikke får noe igjen for det, samtidig som verdiskapningen er enorm. Dessuten, dette bidraget kan være det lille ekstra som er med på å opprettholde tjenestetilbud og gjøre oppdrettskommunene attraktive. Som andre næringer kjemper havbruksnæringen mer og mer om arbeidskraften, og skal det sikres kompetanse i periferien må det tas ekstra tak, sier Haugen.

Ulike vilkår

– Kraftkommuner har inntekter både fra eiendomsskatt fra kraftverk, naturressursskatt konsesjonskraftsinntekter og hjemfallsinntekter, som kompensasjon for å stille naturressurser til disposisjon for storsamfunnet. Burde havbrukskommunene hatt likedane vilkår?

– Ja. For begge typer kommuner er det snakk om bruk av natur som tilhører allmennheten. For oss er det snakk om sjøareal. Hadde sjøen vært privateid, er jeg ikke tvil om at prisnivået for å leie areal ville vært et ganske annet.

Haugen ser for seg at kompensasjonen utmåles på grunnlag av to faktorer: Den såkalt maksimale biomassen oppdretteren har fått rett til å produsere, og den faktiske mengden produsert fisk.

Frykter byråkratiet

Men det han frykter nå, er at det kan drøye før kompensasjonsordningen kommer på plass. I 2007 var en ordning nærmest vedtatt, men også da ble det igangsatt utredning.

– I stedet for å sette finansbyråkratene på saken, burde de se på utredningene som allerede er gjort av Kontali Analyse og Lund & co, og så ta en beslutning. Ordningen bør på plass i statsbudsjettet 2016, sier Haugen.

– Og oppdretterne, går de med på dette?

– Blant dem har det gått fra et unisont nei til bortimot et unisont ja. Næringen ønsker at vertskommunene skal få avgifter i stedet for statskassen, og erkjennelsen av at de er avhengige av velvillige lokalsamfunn har økt og gjort dem mer og mer til medspillere, sier Haugen.

Torhild Aarbergsbotten og Høyre er blant partiene som nå krever «ytterlegare stimulans til kommunar til å sette av areal gjennom årlege andel av verdiskapinga». Foto: Kjell A. Olsen