– Sitter du i landskap eller har du eget kontor?– Hos oss sitter alle i landskap, og det fungerer godt i forhold til informasjonsflyt og samarbeid i prosjektene. Min erfaring, som arkitekt, er at det sjelden fungerer godt om ledelsen har cellekontorer og de andre sitter i landsskap. De ansatte vil ofte føle at det oppstår et hierarki som de ikke aksepterer. Men selv om alle her sitter i landsskap har vi har selvsagt stillerom og egne arbeidsrom hvis noen trenger litt mer ro til spesielle oppgaver.

– Hvordan kommer du deg på jobb?– Jeg reiser kollektivt, som regel med tog. Jeg bor i Hommelvik i Malvik og kontoret vårt er i Erling Skakkes gate i Trondheim. Jeg syns vi har enfantastisk kollektivløsning i Stor-Trondheim, det er både billig og miljøvennlig. Det ville kanskje gått litt raskere med bil, men etter at alle de nye bommene kom opp koster togturen bare en brøkdel av hva bilturen ville kostet.

– Hvordan vil de du jobber sammen med si du er som leder?– En som lytter og lar medarbeiderne få innflytelse over egen arbeidsdag. Jeg er veldig opptatt at alle får ansvar og frihet. Vi har 45 godt utdannede som jobber her, og de må få bruke de egenskapene og den kunnskapen de har. Det er viktig for innsatsen og trivselen på kontoret at medarbeiderne får eierskap til prosjektene vi arbeider med.

– Drar du på fest sammen med dine ansatte?– Ja, hvis lønningspils kan kalles fest. Jeg er med på den månedlige lønningspilsen om jeg har tid, og jeg har inntrykk av at alle syns det er helt greit. Da er vi en fin gjeng som møtes, og det er trivelig å kunne snakke sammen om noe annet enn fag og prosjekter.

– Er du også med på nachspielene?– Jeg har nok avsluttet festene tidligere og tidligere med årene. Og jeg tenker også på kollega Nils Henrik Eggen som sa til meg en gang at de ansatte må få snakke om oss iblant også. Det er greit å lufte ut innimellom, det tror jeg bare er sunt.

– Hva er den vanskeligste sjefsavgjørelsen du har tatt?– Jeg har ikke vært leder i mange år, og synes jeg har sluppet vanskelige avgjørelser i forhold til medarbeiderne. Da er det ofte vanskeligere rent faglig hvor vi kan være under press noen ganger for å godta faglige avgjørelser som vi ikke kan stå for. Skal du si fra deg oppdraget eller bite i det sure eplet?

– Hvordan inspirerer du dine ansatte?– Jeg tror mer på en klapp på skuldra enn det motsatte, og det håper jeg medarbeiderne merker. En klapp og et smil, men det må være fortjent hvis ikke blir det bare flaut og dumt. Ellers er vi så mange at vi kan tillate oss å la den enkelte utvikle seg på de områder han eller hun er best på. Det kan være vanskelig å få organisert oss slik at vi får det til, men vi prøver. Det var vel en annen Eggen som kalte dette godfotteorien. Vi prøver i alle fall å arbeide med kompetanseutvikling i bedriften med utgangspunkt i dette.

– Er du omgangsvenn med noen av dem du er sjef for?– Nei, jeg har gode arbeidskamerater, men vi har aldri vært sammen på fritiden utenom en og annen fotballkamp. Og den månedlige lønningspilsen, den årlige fjellturen og slike aktiviteter. Men det er bare tilfeldig, jeg bor på å landet og har mitt der.

– Er du også familiens sjef?– Der har jeg en god partner som aldri overlater avgjørelsene til tilfeldighetenes spill.

– Hva er ditt beste resultat i Birken?– Jervfjellrennet sa du? Der er det ingen tidtaking i turklassen. Jeg er veldig glad i å gå på ski, men jeg liker best å ha skogen for meg selv. Jeg er nok siste generasjon som trives best med dypsnø og kaffekjelen i sekken.

– Skal du være sjef resten av yrkeslivet?– Jeg blir 63 til vinteren og jeg tror det er viktig å slippe til yngre krefter i ledelsen. Per Solem, som startet bedriften i 1978 og som fortsatt er «still going strong», er enda noen år eldre enn meg, og det er klart vi snakker mye om fremtiden. Men når og hvordan er ikke klarlagt i detalj og medarbeiderne våre skal i alle fall slippe å lese det i avisa først.