Maken til knusende dom over åtte års rødgrønt styre har vi aldri hørt. Rattsø-utvalget, som har til oppgave å analysere og foreslå tiltak for å øke den norske vekstevnen, fillerister norsk samferdselspolitikk, skolepolitikk, distriktspolitikk og landbrukspolitikk, pluss beslutningsprosessene innen politikk og offentlig forvaltning. Kritikken rammer særlig kommunene, sykehusene og politiet, og store offentlige prosjekter innen for eksempel ny teknologi og veibygging.

Poenget er ikke manglende ressurser, men manglende ressursutnyttelse.

– Det er fullt mulig å gjøre tingene smartere, sier finansminister Siv Jensen, (Frp), som mottok rapporten med tilfredshet i går. Frp-lederen som i årevis har forlangt økt bruk av oljepenger, har justert litt på kursen.

Rattsø-kommisjonen har utvilsom rett i at fremtiden må bygges på kompetanse og teknologi.

Og at vårt politiske system koster for mye tid og penger, er for lite effektivt, er for kortsiktig og for dårlig samkjørt. Det må nok mer enn strukturelle grep til på mange områder. Kommisjonen peker på dårlig organisering, dårlig utnyttelse av ressursene og dårlig samordning. Dessuten er de ulike etatene ikke i stand til å lære av hverandres feil.

Og mer er i vente. For dette er bare en første rapport på 538 sider fra den såkalte produktivitetskommisjonen som ledes av økonomiprofessor Jørn Rattsø ved NTNU. Utvalget på ti eksperter oppgir at det var mellom 2005 og 2006 at norsk produktivitet gikk inn i en dramatisk nedtur, finanskrisen et par år sendere ligger utenfor. I 2005 startet den åtte år lange rødgrønne perioden. I denne perioden sank produktivitetsveksten ned til 0,7 prosent; fra tre prosent i tiåret før.

Med mye penger til rådighet ble det for politikerne viktigere å sole seg i glansen av politiske vedtak enn å sjekke om vi fikk valuta for pengene. Det fikk vi ikke, konkluderer utvalget, som viser til uendelig mange milliarder av kroner som er blitt sløst bort eller brukt på kostnadsoverskridelser. Det gjelder nye sykehus, som St. Olavs Hospital, utbygging av veier og bruer, som i Hardanger, og ikke minst IKT-prosjekter innenfor flere statlige etater.

Det er historien om beslutninger fattet på sviktende grunnlag, av beslutningstakere uten økonomisk ansvar. Rattsø-utvalget er ikke i tvil om at forbedringspotensialet er stort, og peker direkte på skolestrukturen, sykehusstrukturen, politiets organisering og kommunereformen, pluss store offentlige prosjekter innen bygg og anlegg.

Det er politisk slakt på høyt nivå.

Næringslivet kommer ikke dårlig ut av den tunge analysen. Særlig fordi Olje-Norge har vært en motor for innovasjon og nyskaping. Verre er det med offentlig sektor, der det later til å ha vært viktigere å bevilge mer penger enn å sjekke hva pengene ble brukt til.

Nytteeffekten synes altfor svak: Dyrt sykehusutstyr har ikke vært i bruk i mer enn 40 prosent av døgnet. Mange milliarder kroner ekstra til skolene – på alle nivåer – har ikke gitt tilsvarende resultater, men svakere karakterer, og særlig alvorlig, stort frafall i videregående. Innen forskningen er det om mulig verre. Og politiet er fortsatt mest til stede i kontortiden, mens de kriminelle holder på om natten.

Det beste forslaget er å satse mer på utvikling av de regionale storbyene rundt i landet. Alternativet er at alt siger inn mot Oslo. Men heller ikke en ny regional storbypolitikk er gjort over natten.

Sterkere storbyer kan gi mindre sløsing, mindre sentralisering og mer produktivitet. Det må være bra.