– Lensmannen kom på døra. Da sa jeg: Hvis dere vil stoppe meg fra å bygge, må dere sette meg inn på Tunga, sier Tore Wullum.

Han står på verandaen i Hyllveien 18b på Hammersborg i Trondheim. Verandaen, og tilbygget på to etasjer den er en del av, har fått flere til å se rødt i årevis.

Naboene har klaget. Kommunen har gitt avslag på byggesøknader, ilagt dagbøter og varslet politiet. Fylkesmannen har støttet alle andre enn Wullum, som likevel ikke har gitt seg.

– Jeg har bare fiender, jeg, sier 72-åringen, som sjelden er nådig i karakteristikken av sine mange motstandere.

Men nå virker det som om kampviljen hans betaler seg.

Begynte uten tillatelse

I løpet av de siste 19 årene har Wullum vunnet frem i lagmannsretten to ganger og blitt tilkjent saksomkostninger på over 600000 kroner. I fjor fikk han også medhold fra Kommunaldepartementet.

Alt har handlet om byggesaken i Hyllveien 18b. Her har Wullum bodd siden 1955. Den store balladen om tilbygget begynte i 1996.

Et tilbygg på to etasjer ville gjøre Wullums halvpart av tomannsboligen nesten dobbelt så stor på ei tomt på 546 kvadratmeter. Tre ulike arkitektfirma tegnet totalt seks forslag før byggesakskontoret aksepterte prosjektet.

Naboene mente imidlertid at tilbygget vil bli altfor dominerende og ta sol og utsikt fra flere. Bjørn Schultz bor i Hyllveien 16, like nedenfor Wullums eiendom.

– Det har vært ganske slitsomt å være nabo med ham. Han har aldri hilst på naboer, og vi har begge bodd der i 59 år. Verandaen han bygde tok ettermiddagssola fra oss, sier Schultz.

Da bygningsrådet i kommunen bestemte seg for å avslå byggetillatelsen på grunn av klagene, tok Wullum opp kampen. Han tok også opp hammeren og begynte å bygge.

Flere ganger i løpet av 2000-tallet ble han pålagt å stanse prosjektet. Det toppet seg i 2006, da Adresseavisen omtalte saken og politiet kom på døra. Parallelt benyttet Wullum alle sine klagemuligheter overfor Fylkesmann, Sivilombudsmann og departementet.

– Kostet tid og krefter

Han tok saken til retten og vant til slutt frem i Frostating lagmannsrett – to ganger. Kommunepolitikere i bygningsrådet ble stevnet som vitner og myndighetene måtte ta saksomkostninger.

– Jeg har i tillegg hatt ekstra arkitektutgifter på rundt 150000 kroner. Men mest av alt har dette kostet mye tid og krefter, sier Wullum, som livnærer seg på import av amerikanske biler og anleggsmaskiner.

– Du ser av regnskapstall for firmaet mitt at omsetningen går ned i visse perioder. Det er da jeg har hatt mye å gjøre med byggesak og husbygging, sier han.

Han er spesielt kritisk til Fylkesmannens rolle i byggesaker, noe som også er blitt debattert mye i Trondheim i vår.

Gikk til sak – igjen

Ulike utfall hos Fylkesmannen i tilnærmet like byggesaker fikk et enstemmig bygningsråd til å kreve større forutsigbarhet så sent som i april. Tore Wullums foreløpig siste konflikt har også vært med Fylkesmannen.

I 2009 godkjente byggesakskontoret søknaden om å bygge to etasjer med veranda. Det skjedde etter at bygget allerede var ferdig. Naboene klaget.

Fylkesmannen mente at to etasjer var greit, men innvendte at den aktuelle verandaen ga Wullum sjenerende utsyn til naboeiendommer. Det ble gjennomført separate befaringer for utbygger og naboer. Fylkesmannen fattet til slutt vedtak om at veranda og verandadør måtte fjernes.

Da gikk Wullum til sak – igjen. Både i tingretten og lagmannsretten vant han frem, og Fylkesmannens vedtak ble kjent ugyldig.

Men historien stopper ikke der.

– Ekstrem lojalitet

Fylkesmannen fattet nå et nytt vedtak. Etablering av veranda var nå greit, men på ett vilkår: Wullum måtte sette opp en levegg på cirka 40 centimeter på to av verandaens fire sider.

– Hvorfor skal Fylkesmannen styre helt ned til minste detalj? Hva er det som gjør at han opptrer som en saksbehandler på denne måten? Det kan ikke være denne instansens oppgave å ha meninger om en levegg. Han tar seg til rette på et område hvor kommunen er riktige myndighet, sier Wullum.

– Saken min viser at det er utrolig tungt å snu vedtak du har fått mot deg. Det er en lojalitet i den offentlige forvaltningen som er helt ekstrem, legger han til.

Han mente vedtaket brøt med dommen fra lagmannsretten, og klaget det inn for Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Der fikk han medhold:

Verandaen vil ikke «medføre en større ulempe eller sjenanse for naboene enn hva som må påregnes i et boligfelt», heter det i svaret.

Et «ikke-forhold»

– Denne konkrete byggesaken har pågått over svært lang tid og har i flere omganger vært gjenstand for omfattende behandling av domstolene, skriver departementet, som opphever Fylkesmannens vilkår.

Adresseavisen har vært i kontakt med flere naboer i området. Noen ønsker ikke å få sitt navn på trykk i avisen, men sier:

– Denne saken viser hva som skjer når ressurssterke folk tar seg til rette. Kommunen blir sittende i klemma.

Wullum selv sier han ikke har noen konflikt med naboene.

– Det er ingen konflikt, det er et ikke-forhold. De er uten interesse for meg. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. Hva de fortsatt mener om meg og om huset, interesserer meg ikke, sier Wullum.

– Vi har gått inn i dette fordi naboer har klaget

Vedtaket om levegg på verandaen var «ment som et tiltak som ville ivareta naboene», ifølge Fylkesmannen.

– Vi har ikke gått inn i dette på eget initiativ, men fordi naboer har klaget. Da er vi som klageinstans pålagt å gjøre en avveining mellom naboers og utbyggers interesser, sier Trond Flydal, som er assisterende direktør i Fylkesmannens avdeling for jus og beredskap.

– Denne klageordningen omfatter alt fra store prosjekter, som veiutbygginger, til de minste byggesaker, legger han til.

– Er det Fylkesmannens oppgave å fordele sol, utsikt, inn- og utsyn i et nabolag?

–Ja, som følge av plan- og bygningslovens paragraf 29–4 ligger dette innen vårt ansvarsområde. Det er en lovbestemmelse som Fylkesmannen må gjøre avveininger etter. Om noen påberoper seg ulemper, må vi vurdere det. Noen ganger klarer vi å finne løsninger som er gode for begge parter.

– Er den aktuelle leveggen et eksempel på at dere er løsningsorienterte?

– Ja. Den var ment som et tiltak som ville ivareta naboene, samtidig som det ikke var til for stor ulempe for utbygger.

– Er det en ekstrem lojalitet i den offentlige forvaltningen som gjør det vanskelig å snu vedtak man har fått mot seg?

–Vi endrer 20–25 prosent av vedtakene fra kommunen. Kommune og Fylkesmann er to separate organer med hver sin rolle. Klageordningen er her for å gi borgerne rettssikkerhet. Det er essensen. Alternativet for borgerne er å gå til rettssak, noe som er kostbart for mange.

– Formannskapet i kommunen har krevd større forutsigbarhet i Fylkesmannens avgjørelser. Har dere iverksatt tiltak?

– Vi ser at kommunen til en viss grad har endret sin praksis. En rekke tiltak som tidligere ikke ble godkjent, blir nå godkjent. De legger stor vekt på fortetting. Fylkesmannen er en klage- og rettssikkerhetsinstans som skal ivareta naboers interesser. Lovbestemmelsen og de naboulempene som vurderes har vært de samme hele tiden. Den enkelte sak må vurderes konkret. Dersom ulempene for naboene er store, kan en alternativ utbygging som berører naboene i mindre grad være en mulighet, sier Flydal.

Levegg: Fylkesmannen påla Wullum å sette opp en levegg på den delen av verandaen som vender mot naboen. Departementet opphevet vedtaket. Foto: JENS PETTER SØRAA
To etasjer: Tilbygget er godt synlig fra en av naboenes eiendommer. Bildet er tatt under befaring. Foto: FYLKESMANNEN I SØR-TRØNDELAG