I flere tiår kjempet visjonære oljefolk for at Norge skulle ha et stort, privateid oljeselskap ved siden av statsdominerte Hydro og Statoil.

Svaret var Saga Petroleum, som takket være en driftig gründerånd og litt drahjelp fra norske myndigheter vokste seg store på 80- og 90-tallet.

I 1999 gikk det galt. Oljeprisen var rekordlav, og Saga var tynget av gjeld etter et dristig oppkjøp i utlandet. Statoil og Hydro slukte sin lillebror med hud og hår.

Snart like store

Den siste tilgjengelige regnskapsrapporten viser at Saga på oppkjøpstidspunktet produserte 131100 fat olje og gass per dag på norsk sokkel. Når gigantfeltet Johan Sverdrup kommer i full produksjon et stykke ut på 2020-tallet, vil Det norske ifølge Adresseavisens prognose produsere nesten like mye (se grafikk).

Slike prognoser er beheftet med stor usikkerhet, men tallene sier likevel noe om hvor Det norske er på vei. Opprykket til olje-Norges eliteserie skjedde tidligere denne måneden da trønderne kjøpte Marathon Oil Norge for 12,6 milliarder kroner.

– Kjempebra!, utbryter Øystein Noreng, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI.

– Forskjellen mellom de to selskapene er at Saga gjorde mange dumme ting, særlig utenfor Norge. Det Norske holder seg mer på matta. De har en mye klarere forretningsidé, fastslår Noreng.

– Bra for konkurransen

Konkurransen på norsk sokkel ble dramatisk redusert da Saga og seinere Hydros oljedivisjon forsvant. Nå er det på høy tid at Statoil får en helnorsk konkurrent, mener den pensjonerte oljeprofessoren, som gjerne hadde sett at Det norske var enda større.

– Problemet på norsk sokkel er at den er styrt av ett kjempestort selskap. Statoil har vært veldig nyttig i oppbyggingen av norsk oljeindustri. Nå er det blitt veldig stort og veldig byråkratisk, sier han.

– Flere aktører på norsk sokkel bidrar til et større mangfold bak beslutningene som tas, og til sterkere konkurranse om å få tildelt oppgaver, supplerer Klaus Mohn, professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger.

I oljemiljøet er det en utbredt oppfatning at Det norske-veksten ikke ville vært mulig uten hovedeier Aker, med Kjell Inge Røkke i spissen. Mohn er langt på vei enig.

– Du trenger en sterk og tydelig eier og en industriell vilje for å foreta den oppbyggingen som Det norske har vært gjennom. Blant norske kapitalmiljøer som brenner for olje og gass på norsk sokkel, kan jeg ikke se så mange andre enn Aker som kunne gjort dette.

Røkke-drøm siden 90-tallet

Aker har så langt investert 2,6 milliarder kroner i Det norske, og er beredt til å bla opp mer. I et brev til Aker-aksjonærene i fjor ga Kjell Inge Røkke Det norske kjælenavnet «pensjonen min».

– Aker og Kjell Inge Røkkes drøm fra slutten av 1990-tallet er blitt til en betydelig virksomhet etter Den norskes kjøp av Marathon Oil Norge. Aker har sammen med dyktige medarbeidere i Det norske blant annet arbeidet med ulike finansieringsløsninger for oljeselskapet. Uten Aker som hovedeier, ville ikke Det norske kommet til Marathon-forhandlingene, konstaterer Akers konsernsjef Øyvind Eriksen.

– Vi er i ferd med å skape et av Europas største uavhengige oljeselskaper, og Aker er stolt over å ha bidratt til det, framholder han.