Idretten fant fint lite å glede seg over i forslaget til statsbudsjett. Noe annet var heller ikke å vente. Når økonomien strammes til, går det gjerne ut over idrett og kultur.

Noen ganger kan idretten og kulturens klaging fortone seg som fornem nød, og idrettspresident Tom Tvedts misnøye faller inn under det begrepet. Hans klaging bør ikke gå på at norsk idrett lir under dårlige kår, snarere på at politikerne har glemt det de var så samstemt enige om for bare et år siden.

Etter at Høyre fulgte Fremskrittspartiet og satte foten ned for Oslos OL-søknad, var det ikke måte på lovnader om milde gaver fra politikernes side. Det blåste en tverrpolitisk gavmild vind over hele landet som skulle føre til anleggsløft for bredde- og toppidrett.

Nå som vinden har lagt seg, står vi igjen med underfinansiering av momskompensasjonen og et etterslep på spillemidler som trolig kommer til å øke. Det går allerede nesten tre år fra bygging til spillemidlene kommer. Listen over prosjekter som er klar for igangsetting er lang, men idrettslagene kvier seg. Tør de stole på politikernes lovnader?

Usikkerheten om kompensasjonen kan også føre til at bankene kvier seg for å bidra til finansieringen.

Idretten bygger mer enn før, og den bygger dyrere. Det betyr ikke nødvendigvis at aktiviteten går opp, men idrettslagene har tatt over mye av kommunenes anleggsutbygging. Idretten tar rett og slett større ansvar. Det er positivt i seg selv, fordi idrettslagene bruker dugnadsinnsats til å redusere kostnadene og skaper fellesskapsfølelse og gode verdier.

Regjeringen plusset på bevilgningen til momskompensasjon for 2016, men mangler mye på full kompensasjon. For 2015 mangler store beløp, og nå er salderingen av statsbudsjettet i desember siste håp for slike som Heimdal Idrettsforening. De står i fare for å miste 5–6 millioner kroner, og det er dramatisk inntektssvikt som kan gå ut over aktivitetsnivået.

I en tid der Staten ønsker å bidra til økt aktivitet for å holde sysselsettingen oppe, virker det uklokt å skremme idrettslagene med usikre rammevilkår.

Momskompensasjonen var Jorodd Asphjells flaggsak. Den har fungert i seks år, og hittil er det bare i 2012 at ordningen ikke har gitt idretten full kompensasjon (89 pst). Er det ikke en merkelig ordning at Staten skal putte momsen de tjener på frivillighetens tiltakslyst rett i statskassen, mens kommunene får tilbake momsen hvis de bygger de samme anleggene?

Det forrige idrettsstyret under Børre Rognliens ledelse, gjorde en strålende innsats for å bedre idrettens økonomiske vilkår. Grasrotandelen, momskompensasjonen og endringen av tippenøkkelen var viktige gjennombrudd. Men fortsatt har ikke idretten fullt ut kompensert for bortfallet av spillautomatene.

Idretten kan med en viss rett være fornærmet for at den ikke får del i regjeringens pott til ekstraordinære sysselsettingstiltak. Ved den forrige finanskrisen bevilget regjeringen 450 millioner kroner til idrettsanlegg.

Det aner meg at idretten gjør klokt i å se dette statsbudsjettet som et varsel om trangere tider.