- Han ble ganske irritert, sier morfar Kåre Høsflot.
Både han og Johannes kan le av det i dag. Der og da var det alvorlig nok.
- Hvis det skulle fortsette slik, så måtte vi kanskje finne på noe annet, sier morfar.
- Hva skjedde?
- En gang hadde jeg kanskje smurt ham bort. Da forsvant han etter løpet. Han hadde drevet med snøballkasting.
Skileik hver tirsdag
Når Johannes Høsflot Klæbo skal trekke frem den som har betydd mest for ham i karrieren, faller valget på morfar. Det var han som kjøpte det første skiparet til Johannes. Det var han som tok ham med ut på den første skituren. Hver tirsdag dro de til skianlegget på Saupstad for å leke seg på ski.
Kåre Høsflot er fortsatt treneren til Johannes, som i vinter skal kjempe om OL-gull i Pyeongchang.
- Ville du ha vært langrennsløper om morfar hadde vært mest interessert i fotball?
- Det tror jeg faktisk ikke.
Det var nemlig fotballspiller Johannes helst ville bli. Både mamma, pappa og morfar fortalte unggutten at hvis han skulle bli god fotballspiller, så måtte han ha god utholdenhet. Derfor dro han først ut på langtur og deretter på fotballbanen.
Sluttet å vokse
Johannes gjorde en observasjon:
- På fotballbanen dro jeg alene, mens det på løpeøkter og skitrening alltid var folk sammen med meg. Jeg tror nok det har hjulpet at både du og mamma har vært skiinteresserte, sier han og snur seg mot morfar.
Tilbake til episodene da konkurrentene rykket fra ham både i vekst og i skiløypa.
- Jeg fikk nesten trusler fra mamma om at jeg ikke kunne fortsette med ski. Hun sa at vi måtte rett og slett gjøre noe annet.
- Hva skyldtes det?
- Jeg ble sint. Jeg hadde et konkurransehode som ville mer, som ville gå fortere. Det var ikke lett på den tiden da jeg var 1,30 høy og 40 kilo.
Snøball og stavknekk
- Var det frustrerende?
- Jeg prøvde å trene og å være smart. Jeg trente både fotball og ski. Med en gang jeg fikk startnummer på brystet, ville jeg være med og kjempe om seieren. Det var rett og slett ikke mulig. Jeg var flere minutter bak.
- Hvordan reagerte du?
- Det ble ofte turer til skogen. Jeg kastet snøball og knakk en stav.
- Hvordan kommer du til å reagere om du møter motgang igjen?
- Jeg håper at jeg er blitt litt mer moden, at jeg slipper å kaste snøball mot trær, men skuffet om jeg går dårlig vil jeg nok alltid bli.
I juniorårene begynte han å ta igjen konkurrentene på fysikken. Tross fjorårets fantomsesong er det et minne fra disse årene som sitter sterkest igjen.
Johannes forteller:
- Jeg var 17 år og hadde gått inn til 18. – 19. plasser på alle norgescuprenn. I det siste rennet ble jeg nummer fire, etter å ha tapt spurten mot andreplassen. Det var egentlig da det startet.
- Etter det la vi en plan, hvor målet var å bli topp fem i norgescupen året etter, skyter Kåre inn.
Takket nei til trener
Da han begynte på Heimdal videregående skole, ble Johannes spurt om han ønsket å få tildelt en trener.
Han takket nei.
Det har han fortsatt med, nå sist da han ble tatt opp på sprintlandslaget. Arild Monsen blir pent henvist til å være samtalepartner. Kåre Høsflot er sjefen.
Slik han alltid har vært.
- Jeg dro ham en del i pulk, men det ble han lei av. Han ville gjerne gå selv. Han ble tidlig veldig god til å håndtere skiene. Som ung var han veldig god. Så stoppet han å vokse og ble stående igjen. Da måtte motivasjonen endres.
Kåre Høsflot har vært langrennstrener i flere tiår. Han var trener for blant andre Vidar Løfshus den gangen dagens landslagssjef var en del av kretslaget til Sør-Trøndelag. Verken Løfshus eller noen andre han har hatt ansvar for har hatt et talent på nivå med barnebarnet.
En drøm for morfar
- Hva skiller Johannes fra de andre du har trent?
- Du kan begynne med hodet, både når det gjelder trening og konkurranser. Hodet fungerer maksimalt på begge områder. Han vet hvordan han skal trene, og han vet hva som skal til for å konkurrere på topp etter hvert.
For Kåre, som har vært pensjonist i mange år, er det han nå får være med på som en drøm.
- Det er helt enormt. Egentlig kunne jeg ikke ha hatt det bedre.
- Føler du at du forsaker noe?
- Overhodet ikke, tvert imot. Det er fantastisk å være i denne situasjonen.