Hva var det egentlig som gjorde trøndersk lagidrett så god? Var det penger?

Svaret er nei med unntak av Trondheim Ishockeyklubb som levde i en kunstig økonomisk boble. I Byåsen håndball, Trondheims-Ørn og Rosenborg startet de med to tomme hender.

Var det talentene? Tja. Det var vel en del lovende spillere, da som nå. Talentene var vel verken bedre eller dårligere.

Var det trenerne og lederne? Svaret er definitivt ja. Den viktigste var Nils Arne Eggen i Rosenborg som startet med en råtten økonomi og utviklet en fotballfilosofi og en vinnerkulturkultur som bare beundres mer etter som årene går.

I Byåsen handlet mye om Marit Breivik som kastet gammelt tankegods på dør og utviklet sin suksessformel. Da hun hadde skapt Norges beste lag i Trondheim, dro hun videre til Larvik og utviklet en enda bedre vinnerkultur der.

I Trondheims-Ørn startet det med et nesten-nedrykk i 1991, som gjorde at Hans Petter Larsen tok grep. Han forsto at klubben måtte skape en bedre treningskultur. Ut med bærerne av dårlige holdninger og inn med spillere som ville bli best. Larsen bygget et topplag med Tone Haugen som ledestjerne. I løpet av et par år skapte de en vinnerkultur som gjorde dem fullstendig dominerende. Trenerne kom og gikk, men vinnerkulturen i en usedvanlig sterk spillergruppe holdt seg.

Også byens hockeyklubb skjønte at treneren var viktig. Oppturen startet med at et par offensive ledere reiste til Praha og hentet professor Pavel Soudsky til å trene laget og landslagsspilleren Stanislav Hajdusek som kaptein. Senere gikk de over til å hente dyktige kanadiere. Den ikke ubetydelige feilen med filosofien var at klubben ikke klarte å betale for suksessen.

Alle de fire nevnte lagene hadde sin periode med storhet og det var påfallende hvordan den falt sammen i tid. Nøkkelfaktorer var dyktige trenere og ledere, som satte seg høye mål, stilte høye krav og trente bedre enn konkurrentene. Slik ble det skapt vinnerkulturer som sprengte grenser.

Fellestrekket var idrettsmiljøer som var sultne og som klarte å opprettholde sulten og vinnerkulturen over lang tid. Et annet fellestrekk var kanskje at alle ble litt mette av suksessen og stagnerte.

Rosenborg skal ha sin betydelige del av æren for suksess og litt av skylden for nedturen. De ble det store forbildet for andre idretter. De viste at det var mulig å sette seg hårete mål og nå dem, og de inspirerte andre til å gjøre likedan. De spredte selvtillit i hele regionen. Trondheim var byen der eliteklubbene sprengte grenser.

Da det begynte å gå nedover med Rosenborg, mistet lagidrettene sitt forbilde. Rosenborgs betydning som flaggskip for trøndersk idrett skal ikke undervurderes.

Hvis vi tar for oss kvinnefotball, kan Rosenborg kritiseres for at de avslo å ta Ørn under sin paraply. Lag med mindre ressurser som Lillestrøm og Stabæk har gjort det, og utviklet landets beste kvinnelag. Merkevaren gjør det lettere å skaffe sponsorer og ledere, og det administrative samarbeidet gir gevinster i fagmiljø og medisinske støttefunksjoner.

Regionen er velsignet med god talentproduksjon i de store idrettene og i Olympiatoppens hus i Granåsen ligger en enorm kunnskapsbank. Vi skulle gjerne hatt et mer gavmildt næringsliv, men det blir feil å gjøre økonomi til en begrensning.

Det vi trenger mest av alt er de visjonære lederne og trenerne som evner å skape nye vinnerkulturer.