Det er godt gjort at to utøvere som har lyktes så godt, klarer å se idretten i et større perspektiv. I gårsdagens leserinnlegg viste Marit Bjørgen og Brede Hangeland ser bedre enn de fleste av oss idrettsbevegelsens egenverdi og dens betydningen for det samfunnet vårt.  Når jeg synes det er godt gjort, er det fordi idrettsutøvere som lykkes blir litt selvopptatt. Det ligger i toppidrettsutøverens natur å være egoistisk og selvopptatt. Noen ganger fører det til en nærsynthet som er skadelig både for den enkelte og ikke minst idrettsbevegelsen som helhet.

Vi i media får et leggspark fordi vi har overdrevet fokus på eliten, og det sparket har vi fortjent. De to vet hva de snakker om, og når de sier at medias fokus bidrar til skadelig egenfokusering, så må vi bare bøye hodet og ta imot kritikken. Heltedyrkelsen er mest skadelig for heltene. Hverdagsheltene og ildsjelene får liten plass i media.  Brede Hangeland var en strålende kaptein på landslaget, en som både ledet «by example» på banen og sto for sunne verdier utenfor. Hangeland var hel ved. Enda sterkere posisjon i folks bevissthet har Marit Bjørgen som kaptein og «mor» for det beste laget vi noen gang har hatt i noen idrett.  Jeg har tidligere etterlyst at idrettsutøvere bruker navnet og statusen sin til gode formål og ønsker meg flere som viser samfunnsengasjement. Idrettsutøvere som bare lever et liv i «bobla si», svekker idrettens legitimitet.

Du hører aldri Marit Bjørgen snakke nedsettende om noen, men når Petter Northug blir tema, så skinner uenigheten gjennom. De to er på mange måter motpolene i den norske toppidretten. Hun er lagbyggeren og han er egoisten som går sine egne veier. John Arne Rise er den tilsvarende motpolen til Brede Hangeland.  De to har hver på sin måte brutt med fellesskapet. Northug forlot landslaget og opprettet sitt eget team. Der får han mer ut av sin markedsverdi. Rise gikk bak ryggen på sitt forbund og undergraver idrettens finansieringsmodell for å tjene noen ekstra slanter. Ingen blir god alene, heller ikke Petter Northug og John Arne Rise, selv om de har vært mer selvstendige enn de fleste.

I en tid der OL er omstridt og toppidretten beveger seg vekk fra sunnhetsidealet, er det verdt å huske på hva som får politikerne til å strø om seg med midler. Helseperspektivet med kosthold, aktivitet og sosiale verdier er den viktigste årsaken til at våre politikere ser med så blide øyne på idretten. Men forvalter idretten nok penger til bredde, barn og ungdom?

Marit Bjørgen og Brede Hangeland minner oss alle på at idrettens funksjon ikke bare er at Norge vinner landskamper og at langrennsløperne vinner lass med OL-gull. Vel så viktig er det som skjer på grunnfjellet.

Utøvere som husker hvor de kommer fra og vil gi noe tilbake, skal vi vite å sette pris på.