Da tanken om å søke OL i 2022 syntes jeg det var en ide som er for god til å si nei til. Som tiden har gått og kunnskapen har vokst, har jeg kommet i tvil. Jeg gikk fra å være ja-menneske til tviler.

Etter en kveld med bombardering av argumenter fra begge sider, må jeg si at det er krevende å holde seg på ja-siden. Og jeg vil ikke være den som klamrer meg fast til gamle standpunkter av stahet.

I storhotellet på Brattøra fikk vi en debatt med tidvis høy temperatur mandag kveld, sterk innlevelse og spenstige fraspark. Underholdningsverdien kunne de litt for få tilhørerne i salen ikke klage på. Men ble vi klokere?

Jeg for min del synes jeg fikk betydelig utbytte av diskusjonen om kostnadene. Det står mer tydelig enn noen gang at OL begrenser regjeringens handlingsrom i årene fremover. OL-kostnadene er så store at det merkes godt i budsjettene for AS Norge. Hvis vi skal bruke mye penger på OL, blir det mindre til noe annet.

22 milliarder er så mye penger at det krever kreative regnestykker for å fatte det. Som for eksempel at vi kan arrangere mer enn 10 ski-VM og 200 sykkel-VM for den samme prisen.

Kan vi få mer ut av de pengene på andre måter? Vi kan for eksempel bruke de pengene på å ruste opp anlegg for breddeidretten. Det vil gi enormt mange anlegg. Eller bruke dem på helse og omsorg?

En virkelig tankevekker i denne sammenhengen er nei-sidens kronargument: Norge sitter igjen med varige verdier på 2,45 milliarder etter å ha brukt 22 milliarder. Det høres ut til å være dårlig butikk, spør du meg.

Disse tallene som er hentet fra kvalitetssikringsrapporten, forteller meg at det blir en ganske kostbar fest.

Nå er det en gang slik at nei-siden har en enklere oppgave som kan hamre løs på en motstander som sliter med å komme på offensiven. Kanskje er det som Kristin Vinje hevdet, både stusslig og smått og negativt av nei-siden å hevde at alt er galt med OL-søknaden.

Nei-siden stiller de spørsmålene som skal stilles i et demokrati, og som ikke blir drøftet i Kasakhstan og Beijing. Som dette: Er det rett og riktig at IOC kan dra hjem med overskudd uten å betale skatt eller moms. Er det ikke en ubehagelig risiko ved dette at Stortinget må binder seg opp før så viktige spørsmål er avklart.

Slik det hørtes ut for meg, tar arrangøren all risiko for utforutsette kostnader og må stole på IOCs godvilje om kostnadene løper løpsk. Slik de alltid har gjort ved slik arrangement. Og risikoen er stor for budsjettsprekk, fordi sikkerhetsmarginen (10 prosent) er satt lavere enn er standarden er.

Et av ja-sidens problemer er at OL Oslo 2022 har handlet alt for mye om Oslo, og lite om Norge. Til tider virker det som Oslo er ute etter å grafse til seg anlegg og byutviklingstiltak som de ikke klarer å bygge selv. Og det er neppe langt fra sannheten.

Men vi skal huske at samme by arrangerte folkefesten i Holmenkollen, og den ble et løft hele nasjonen hadde enorm glede av.

Ganske mange av oss vil gjerne gjenoppleve den festen. Så overlater jeg til Erna Solberg og Jonas Gahr Støre å avgjøre om vi har råd til dette. Med sitt korps av rådgivere har de bedre grunnlag for å ta den beslutningen enn jeg – og kanskje deg også?