For første gang har EUs sportsministere signert en avtale om å innføre etiske regler i håp om å bekjempe kampfiksing i idretten.

Og for første gang har norske fotballspillere blitt tiltalt for kampfiksing.

Om doping er blitt en utfordring for idretten, seiler kampfiksing opp som en enda farligere trussel. Idretten kan ikke leve med inntrykket av å være et av samfunnets råtne epler. Allerede i dag finnes det en så utstrakt korrupsjon innen internasjonale særforbund, at det er tvingende nødvendig å stramme inn med regler og overvåkning.

Vi har så lett for å tro at vi er skjermet for alle slike trusler i norsk idrett. Vi vil ikke tro at norske utøvere doper seg, og kampfiksing har vært så fjernt i vår hverdag. Men Haugesund-keeper Per Morten Kristiansen fortalte oss noe annet i sommer. Han ble kontaktet av et syndikat på Balkan med forespørsel om å fikse en eliteseriekamp. Andre spillere har anonymt bekreftet å ha mottatt tilbud som de avviste. De som eventuelt lot seg friste hører vi neppe noe fra.

Blant de få som har stått frem og fortalt om trusselen korrupsjon utgjør, er Tamas Ajan, president i det internasjonale vektløfterforbundet. Det han forteller er at korrupsjonen finnes over alt i idretten, i alle forbund. Den påvirker ledervalg, stedsvalg for OL og VM, og til og med dopingtesting.

Idretten rekrutterer en ny type ledere fra nasjoner der de tror at penger vokser på trær og at makt og innflytelse er noe som kan kjøpes for penger.

Selv om FIFA har «verdensrekorden» i korrupsjon, i form av ISL-skandalen til 700 millioner kroner, er det ikke bare fotballen som er korrupt. Eller hva skal man si om presidenten i volleyballforbundet, der meksikanske Ruben Acosta sikret seg ti prosent i personlig kommisjon av alle spilleroverganger? Han skal ha tjent nærmere 200 millioner på en regel han innførte uten generalforsamlingens godkjenning.

Håndballforbundets Hassan Moustafa er en annen som er sterkt mistenkt for å ha utnyttet sin posisjon.

Jeg kan motstå alt – unntatt fristelser, sa forfatteren Oscar Wilde, og den regel gjelder definitivt i idrettens verden der pengene flyter mer fritt og ukontrollert enn i andre deler av samfunnet.

En gjennomgang av 35 olympiske komiteer ga et skremmende innblikk i idrettens naive styringssystemer. Bare en tredjedel hadde etiske komiteer, revisjonsutvalg eller finansielle komiteer. Faktisk hadde bare én av de 35 en helt uavhengig etikkomite. Ikke rart at mennesker med uhederlige hensikter søker mot idretten.

Idretten mottar store bidrag fra stat, kommuner, sponsorer og personlige bidrag. Det er samfunnets plikt å beskytte skattebetalernes penger mot misbruk og korrupsjon. Løsningen kan være et overnasjonalt organ for integritet i sport, et organ som samler inn og samordner informasjon slik at det blir lettere å forfølge ulike typer korrupsjon over landegrensene.

Det er på tide at idrettens ledere våkner fra dvalen. For truslene mot det vi liker å se på som ren idyll, er mange.

Idretten, herunder treningsstudioer, er arena for distribusjon og bruk av doping. Når kampfiksingen og korrupsjonen øker, kan ikke idretten lenger tilby en trygg havn for barns utvikling.