Noe av fremgangen handler om resultater. Lerkendal begynner å minne om et fort igjen, og det går lenge mellom tapene på bortebane.

Viktigere er avtrykket Rosenborg setter igjen etter hver kamp. Før var det kjedelig, nå er det vanligvis ganske inspirerende. Kampene gir mersmak. Mest fordi Rosenborg våger å stå høyt og spille fremoverfotball. Kåre Ingebrigtsen klimprer på den gulltråden Nils Arne Eggen spant, når han driller samhandling i 4-3-3.

Humøret er tilbake i en tropp som var rammet av kollektivt mismot. Spillerne fremstår sammensveiset og optimistiske. Med sine finurlige replikker og lune humor er Kåre Ingebrigtsen en humørspreder av rang.

Noe av det første Ingebrigtsen gjorde var å ta tak i treningskulturen. Nå virker spillerne å ha større løpskraft, dog uten å være oppe på Bundesliga-nivå. En forutsetning for å stå høyt i kampene, er spillere som er godt trent. I sommer var det vanlig å se RBK-spillerne ligge nede med krampe. Lenge siden vi har sett den tilstanden.

Ingebrigtsen viser mot i sine laguttak. Han våget å satse på Pål Andre Helland og traff med den. Han våger å sette Stefan Strandberg på benken. Og han hadde mot til gjøre det samme med Morten Gamst Pedersen, som er klubbens klart største stjerne. Gamsten var dessuten hentet til Lerkendal med styrelederens egne penger. Den samme styrelederen har en viss innflytelse i treneransettelsen.

Igjen søker Rosenborg seg tilbake til røttene. Da finnes det i utgangspunktet bare fire kandidater. Dag-Eilev Fagermo har meldt seg ut av diskusjon og Ronny Deila er uaktuell inntil han eventuelt får sparken i Celtic. Da står vi igjen med Tom Nordlie og Kåre Ingebrigtsen.   RBK gjør rett i å se i andre retninger også. Ole Gunnar Solskjær og Bob Bradley er nevnt. Men vil det ikke fortone seg merkelig å gjøre en brå kursendring igjen, etter å ha fått RBK-skuta på gli.

Personlig er jeg svak for den filosofien Kåre Ingebrigtsen står for og resultatene hans er overbevisende. Men vi kjenner alle på en skepsis etter at RBK har brent seg på litt for mange treneransettelser. Jeg kan ikke unngå å tenke tilbake på vikaren Knut Tørum som ble ansatt etter en strålende innspurt høsten 2006. Det RBK-styret ikke forsto var at Steffen Iversen, Marek Sapara og Vidar Riseth tok lederskap og førte laget til gull.   Da serien var ferdig og RBK skulle ut i Royal League, hadde ikke Tørum autoritet til å få de mest meritterte spillerne på banen.

Å være trener i medgang er ikke så vanskelig. Det er når motgangen melder seg at lederskapet settes på prøve. Tørum er ikke den eneste RBK-treneren som har sviktet der.   Et annet spørsmål er om dette styret har bred nok faglig kompetanse på det fotballfaglige. Tidligere ansettelser tyder ikke på det. Vi må kreve at beslutningen ikke er følelsesstyrt, men kalkulert og begrunnet ut fra sportslige faktorer.

Kåre Ingebrigtsen ser ut til å være et godt valg. Han vinner aksept i mange miljø – ikke minst i gullgenerasjonen fra 90-tallet – og han våger å delegere. Kåre mangler kanskje litt naturlig autoritet, men han vinner igjen mye på sin evne til å få folk med seg.