Alle og enhver kan telle medaljer og triumfer og se at denne jenta er vår største skiløper. De som kjenner henne best hevder at hun er et enda større menneske.
Kanskje tar jeg litt hardt i når jeg trekker en linje helt tilbake til VM i 1982. Da Oddvar Brå endelig fikk sin mesterskapstriumf, ble den stående som det ypperste eksempelet på en velfortjent seier. Marit Bjørgens triumf i Tour de Ski er i klassen ekstremt velfortjente seiere.
Alltid har det vært noe herk som har hindret den mest komplette kvinnelige skiløperen i å vinne Tour de Ski. Var det ikke hjerteflimmer, så var det magesjau eller dårlig form. Jeg har sett Bjørgen reise hjem med tårer i øynene flere ganger. Aller verst var det vel i 2008 da ingen kunne fortelle henne hvorfor kroppen ikke klarte å yte noe. Uvisshet er verre en magesjau.
Om andre ga opp håpet, gjorde ikke Marit det. Heldigvis! I år kunne ingen stoppe henne, ikke en gang Therese Johaugs turbofart opp den siste bakken. For Marit vant de fem første etappene, tapte den sjette på dårlig glid, men vant Touren med tredje beste tid opp den grusomme bakken. Det er akkurat så overbevisende og suverent utført som alt det andre Marit Bjørgen gjør.
I det mylderet av følelser og mennesker som vil ha en bit av henne, prøver hun å gi litt til alle, og helst til de svakeste. Da hun skulle gi seiersbuketten til publikum, kastet hun den ikke til de som hadde albuet seg frem, men til en i ytterkanten av sirkelen som hun syntes litt synd på.
Hun er kaptein på det mest suverene landslaget Norge noensinne har hatt – i noen idrett. I år tok de alle pallplassene i alle rennene. Noe dreier seg om lavt internasjonalt nivå, men mest om at Norge har en ekstremt god treningskultur. Og at vi har Marit Bjørgen som den perfekte ledestjerne som setter standarden både som utøver og medmenneske.
Heidi Weng ga oss et bilde på Bjørgens betydning for laget da hun sto i målområdet og gråt. Hva Weng gråt for? Hun fryktet at Marit kan komme til å legge opp etter å ha nådd målet sitt.
Da skjønner vi hva Marit Bjørgen betyr for jentene rundt seg. Denne dama har et hjerte av gull og en vilje av stål.
Ni år tok det før hun oppnådde drømmen. Hun forteller innlevende om den gode følelsen ved å klive den siste biten av alpinbakken. For oss som har sett Marit Bjørgen herje i løypene, har det vært en eneste lang festforestilling. For hovedpersonen har det vært en ni dager lang nervepåkjenning. Frykten for at noe skulle gå galt denne gangen også, gjorde henne kvalm og uvel foran hvert renn.
Det som kjennetegner idrettens enere, er det stadige jaget etter utvikling og fremgang. I en alder av 34 er Marit fortsatt på jakt etter småting som skal gjøre henne enda bedre. De siste 5-6 årene har hun drevet mye teknikktrening sammen med blant andre Pål Gunnar Mikkelsplass.
Nå behersker hun hele repertoaret til fulle. Etter å ha lært seg å veksle effektivt mellom forskjellige teknikker, slipper hun lettere unna den vonde melkesyra. Nå som hun har alt på plass, kan hun ikke skuffe Heidi Weng og alle andre med å legge opp, kan hun vel?
Av alle tidligere Tour-vinnere for begge kjønn, har bare Kristina Kowalczyk og Virpi Kuitunen klart å vinne mesterskapsgull i samme sesong. Kan Bjørgen klare det også? Selvfølgelig kan hun det.
Det som bekymrer lagledelsen nå, er om de får henne til å hvile ut skikkelig i uka som kommer. Om det er noe hun er litt dårlig på så er det å stå over treningsøkter.
