Evalueringsutvalget er mild i formen, men likevel krass i kritikken av idrettsledelsens håndtering av Oslos OL-søknad.
Her er noen av punktene NIF/Oslo 2022 får kritikk for:
• Klarte ikke å samle idretten i en begeistret «fortelling» om idrettens drøm for et OL i Oslo.
• Manglende åpenhet rundt økonomiske disposisjoner og bruken av konsulenter.
• Burde vært bedre forberedt på kritikken mot IOC.
• Kunne jobbet bedre og mer strategisk mot de viktigste opinionsdannerne; i norsk offentlighet, i politikken, i media, på sosiale medier.
• Manglet en samlet strategi for informasjonsarbeidet.
• Klarte ikke å skape lojalitet og begeistring i sin egen organisasjon.
• Manglet en enhetlig organisering under felles ledelse
• Norway House i Sotsji var et kostbart prosjekt som ble oppfattet som et sted å «bespise» og «bedrikke» IOC-pampene.
Hver for seg er dette feilgrep og forsømmelser som er til å leve med, men når utvalget summerer alle feiltrinnene blir det en drepende kritikk. Vi står igjen med bildet av organisasjon som var ute av stand til å selge inn det gode budskapet.
Topplederne i norsk idrett har i liten grad tatt selvkritikk på sin involvering. Vi hører klaging over at de ikke ble hørt, at de ble feiltolket, feilsitert og misforstått, de synes motstanderne var ufine og fusket med argumentasjonen. I det hele tatt har det vært en slik mangel på selvkritikk at en må spørre: Hvordan står det til med selvinnsikten?
Bare på ett område føler jeg at frontfigurene i NIF har tatt selvkritikk. De innrømmer at kampen for å vinne folkeavstemmingen i Oslo tvang dem til å bruke en argumentasjon som ble brukt mot dem i neste omgang. Oppramsingen av alle OLs positive effekter for Oslo, falt ikke i god jord i resten av landet.
Seieren i Oslo var en pyrrhos-seier, en dyrekjøpt seier. OL-søkeren vant Oslo, men tapte landet.
Jeg var selv vitne til at generalsekretær og idrettspresident reiste land og strand rundt og solgte inn OL-saken på en forbilledlig måte hos idrettskretsene og til media. Men anstrengelsen stoppet der. De klarte aldri å skape en felles visjon for hele idretts-Norge. Begeistringen manglet på grasrotplan hos det enkelte idrettslag og medlem. Situasjonen minnet mye om Trondheims forsøk på å bli OL-søker. Topptung, men uten bred forankring og begeistring.
Blant de faktorene Høyre la vekt på regjeringspartiet la prosessen død, var meningsmålinger som viste at det ikke en gang var flertall for OL blant idrettens egne medlemmer.
Evalueringsutvalget bruker mye plass på å se de lange linjene og det er her vi kan trekke de mest tankevekkende slutningene.
I prosessen ba idretten om en evalueringsrapport. Den var grundig og plasserte Tromsø som den desidert svakeste søkeren. Men denne rankingen overså flertallet i idrettsstyret glatt. De respekterte over hodet ikke rådet de selv ba om.
Tromsø vant «bykampen» om OL 2018 med knappest mulig margin. I respekt for demokratiske prosesser burde partene da enes om beslutningen. Hva skjedde? Mindretallet respekterte ikke vedtaket, men fortsatte på kjempe mot Tromsøs OL-søknad.
Siden har vi sett noe lignende med Tvedt-utvalgets grundige rapport om idrettsrikets tilstand. Den ble brukt i en maktkamp på toppen av norsk idrett til å felle toppidrettssjef Jarle Aambø. Da den seieren var vunnet ble rapporten med alle sine råd og anbefalinger lagt til side for å støve ned.
Norsk idrett har altså utviklet en tradisjon for å se bort fra rådene de selv ber om. Og å være illojal mot egne vedtak. Nå har de fått en ny rapport på bordet. Skal den også gjemmes bort, eller skal den få konsekvenser for dem kritikken rammer?
Jeg nærer stor respekt for den sittende idrettsledelsens verdisyn og de har gjort mye for å skaffe idretten bedre rammevilkår. De har en skryteliste det står respekt av. Men i OL-saken spilte de falitt.
Evalueringsutvalgets drepende kritikk reiser spørsmålet om sentrale aktører i den mislykkede OL-kampen kan gjenvelges. Svaret får vi på tinget i Trondheim om drøye to måneder.