Innstillingen ble møtt med en blanding av vantro og sjokk. Reaksjonene går på at dette er en provokasjon. Så mye stolthet finnes det i trøndersk idrett, at dette finner man seg ikke i.

Idrettsstyret skal bestå av 11 valgte personer, og det er besynderlig at det ikke skal finnes én kvalifisert kandidat mellom Sogndal og Tromsø. Man kan trygt si at valgkomiteens innstilling har veldig lavt geografisk tyngdepunkt når man ser hvor representantene kommer fra.

Akkurat det er ikke noe nytt. Norsk idrett styres i svært stor grad fra Østlandet. Det er der alle presidentene i særforbundene sitter, med unntak av volleyballforbundet. Påfallende nok har bare én av valgkomiteens medlemmer adresse nord for Dovre, og det er Terje Roel som kom i mindretall da han argumenterte for Jorodd Asphjell. Han fikk støtte fra ett enslig medlem.

Det store paradokset er at Midt-Norge skal kastes ut av idrettspolitikken for de neste fire årene på et ting som holdes i Trondheim. Dette kan ikke idretten i Midt-Norge finne seg i, og det vil den heller ikke gjøre.

Trondheim og Midt-Norge har store arrangementsplaner i årene som kommer. Regionen er ofte i front av utviklingen, som tilfellet er med toppidrettssenteret i Granåsen. Det er viktig for et kreativt og utviklingsorientert idrettsmiljø å sitte ved bordet der de viktigste avgjørelsene fattes.

I festtaler snakker man gjerne om Trøndelags store betydning i norsk idrett. Det er ikke rent nonsens å snakke om denne regionen som motoren i norsk idrett. I flere mesterskap de senere årene i ski og skiskyting, har trønderne vunnet flere medaljer enn resten av Norge. Med litt kreativ statistikk på OL i Vancouver, var Trøndelag fjerde beste «nasjon».

Like viktig er det at trøndelagsfylkene topper statistikken på aktivitet og medlemskap i idretten. Trøndelag setter ofte agendaen og er i front i forskning og samspill med det offentlige.

Noen ganger kan regionenes innbyrdes kamp fortone seg smålig og provinsiell. I dette tilfellet virker indignasjonen godt begrunnet.

Kanskje kan man hevde at Midt-Norge ikke har vært flink nok til å dyrke frem lederkandidater i idretten. Denne gang valgte man å satse på Jorodd Asphjell som har åtte år på baken, de siste fire som visepresident.

Hva som har gjort Asphjell uspiselig, er litt vanskelig å forstå. Han får godt skussmål for måten han har ledet anleggskomiteen på. Han er ikke den typen som skaffer seg uvenner – tvert imot. Og han har begge beina solid plassert i grasrota i norsk idrett, en kvalifikasjon som ofte blir etterlyst. Asphjell var en av dugnadsgjengen i Knyken som vant ildsjelprisen på idrettsgallaen i 2014.

Hvis man mener anleggsutvikling er viktig, så trenger idrettsstyret ledere med Asphjells erfaring. Han er født med skapergenet.

Noen mener det er ugreit å ha stortingsrepresentanter i idrettsstyret. Her lukter det vikarierende motiver. Hvordan kan det være greit i en periode og ikke den neste? Er det ikke like komplisert å innstille en fylkesmann? Det kan være mer spørsmål om å håndtere flere hatter og den totale belastningen.

Et argument som er til å forstå, er konsentrasjonen av Ap-makt i idrettsstyret. Med Tom Tvedt, Sigbjørn Johnsen og Jorodd Asphjell får man tre profilerte Ap-folk. I tillegg har fotballpresident Yngve Hallén samme partifarge.

Kanskje ligger det igjen noe grums fra tidligere kamper mellom Særforbundenes fellesforbund (SFF) og kretsene? Asphjell var et hår i suppen for SFF ved forrige valg. Kanskje spiller også fiaskoen i forbindelse med Oslos OL-søknad inn?

Ingen ting er avgjort før på ettermiddagen 7. juni.