Espen Oseid Danielsen utmerket seg tidlig som et håndballtalent der han herjet med motstanderen i Sverresborg- og senere Tiller-drakten.

Det store forbildet var den franske kantspilleren Luc Abalos, som på grunn av sin ekstreme spenst bærer kalle-navnet «Skywalker». Da Espen ble tatt ut på landslagssamling på ungdomsskolen, var han fast bestemt: Han skulle bli verdens beste håndballspiller.

– Jeg så utrolig mye håndball sammen med Sander Sagosen, og vi drømte om framtida som verdens beste håndballspillere, minnes Espen Oseid Danielsen.

Les også: Trøster gråtende idrettstalenter

Les også: – Overtrent? Jeg?

All gleden forsvant

Nå lever lagkameraten fra de tidlige ungdomsårene på lands-laget ut proffdrømmen i danske Aalborg. Selv la Espen opp som håndballspiller for to år siden. Han var 18 år. Det var gått to år siden skaden som var nær ved å gjøre ham lam.

– Jeg innså at jeg aldri kunne komme tilbake på det nivået jeg var. Gleden med å spille håndball var borte.

Han var ikke i stand til å leve opp til sine egne forventninger - eller til å møte andres. Han kjente på skuldre som ble stadig høyere i takt med ambisjonsnivået og forventningspresset. Han kjente at kroppen aldri ville bli som før hasteoperasjonen i mars 2011.

– Jeg hadde kjentsmerter i ryggen i noen uker og vært til undersøkelser. På skolen hadde jeg måtte stå i noen av timene. Det tilspisset seg før samlingen med guttelandslaget i Spania, forteller Espen som dro på samling med sterke smertestillende i bagen. Han måtte ha hjelp til å få på seg skoene, men bet tenna sammen.

– Så kjenner jeg at det river i ryggen i en øvelse. Jeg kjenner stråling nedover i beinet, og fysioterapeuten blir bekymret.

Tilbake i Trondheim bærer det rett på operasjonsbordet.

– En nerve i ryggraden lå i klem. Den var nær ved å ryke. Da ville jeg blitt lam. Legene sa de aldri hatt noe lignende. En 16-åring med slik skade som skyldtes overtrening.

Han trodde han våknet fra en fæl drøm etter operasjonen.

– Jeg fikk beskjed om å stå på golvet, med to sykepleiere på hver side. Jeg merket ikke at jeg sto og veltet over til den ene siden. Plutselig var jeg lam. Det var en helomvending uten like, sier han.

Mistet følelsen i beina

Han var uten følighet i beina i noen dager, og innså at veien tilbake kom til å bli lang. Kirurgene sa han skulle være glad hvis han klarte de daglige gjøremålene i framtida.

– Sånn som å bære handleposer hjem fra butikken, forteller han.

– Hvordan var det mulig å trene på seg en så alvorlig skade?

– Jeg ville bli best og hadde alle forutsetninger for å klare det. Jeg trente masse. Hørte ikke på mamma og pappa som ba meg ta det med ro.

Han husker at idretten gikk fra å være lek til alvor.

– Da laget mitt ansatte en trener ble alt mer resultatorientert, forteller han.

Som 12-åring spilte han på tre lag. Som 13-åring gikk han i dueller med fysisk sterkere 15-åringer. Samtidig presterte han på banen og fikk etter hvert trene med de beste i Kolstad.

Les også: Hadde mistet lysten til å spille håndball

Les også: Åpner skolene for mer trening i hallene

Søkte tøffe utfordringer

– Det var tøft, sier han i dag. Men der og da føltes det riktig for en gutt som ville ha større utfordringer enn det de jevnaldrende kunne by på.

Vi snakker om sju treninger i uka inkludert egentreninger, gjerne med en ekstra løpetur i Bymarka som avslutning. Legg på mange timer på egen hånd i trimrommet på farens arbeids-plass der stadig tyngre vekter ble løftet og framgangen var enorm for en gutt i puberteten.

– Jeg var aldri skadet og trente veldig allsidig og smart. Jeg følte meg uovervinnelig. Når jeg ser tilbake nå, ser jeg jo at det var for mye og at det var naturlig at det ville komme en smell.

I tida etter operasjonen opplevde han sinne og en følelse av urettferdighet over å ha mistet muligheten til å utøve idretten han elsket så høyt.

– Jeg følte at jeg ikke var verd noen ting som skadet, sier han.

Etter at han la opp har han unngått håndballmiljøet, men til høsten føler han seg klar for å se Kolstad spille i eliteserien. Håndballen er byttet ut med jusstudier til toppkarakterer. Tomrommet etter at livet som idrettsutøver tok slutt er fylt med studier som gir mening og nye mål for framtida. Han har fått flere spørsmål om å trene lag, men det passer ikke inn i livet hans nå. Han har likevel et budskap til trenere i barne- og ungdomsidretten.

– La barn være barn og ikke ta fra dem gleden ved idretten. Jeg ville blitt like god uten å trene så hardt og spille så mange kamper, men på et senere tids-punkt. Jeg har lært at man ikke skal framskynde prosessen, men være tålmodig. Jeg vil også si at å være et godt medmenneske er det viktigste av alt for en trener. Jeg hadde mange tunge stunder da jeg var skadet. Å høre fra lagledelsen ville betydd mye, sier Espen Oseid Danielsen.

- Må blinke ei rødlampe

Varsellampene bør blinke når idrettsgleden forsvinner.

Manuellterapeut Tor Inge Andersen hjalp Espen Oseid Danielsen med treningen etter operasjonen. Utover å påpeke at Espens imponerende innsats ga et vellykket rehabiliteringsresultat, vil ikke Andersen si noe om hans situasjon spesielt. Generelt vil han advare mot den økende tendensen han ser til å bruke voksenidrettslige prinsipper i treningen for unge. Han tenker på tung styrketrening med vekter og de tøffeste formene for intervalltrening.

– Da oppnår man kortsiktig gevinst. I stedet for å være resultatorientert i ung alder, bør man være prestasjonsorientert. Fokuset bør være på koordinasjon og motoriske ferdigheter og teknikk. Det vil man få nytte av hele livet, mener Andersen.

- Føler seg småsjuk

– Hvilke symptomer kan tyde på overbelastning?

– Overbelastning av muskel- og skjelettapparatet signaliseres ved smerte i muskler og ledd. Generell overbelastning vil gi opplevelse av slitenhet, konsentrasjonsproblemer og endring i humøret. Man føler seg småsjuk, det tas blodprøver, men man finner oftest ingenting feil. Hvis gleden er borte, må det blinke ei rødlampe, mener han.

Tålmodighet er stikkord

– Når kan man vite at grensen er nådd?

– Det er veldig utfordrende å vite når det er nok. Frisk ungdom tåler veldig mye aktivitet, men den må være allsidig. Stikkord her er kompetente, dyktige trenere som klarer å få til utvikling og gi feedback til hver enkelt basert på individuelle behov. Da er det ingen motsetning mellom et godt breddetilbud som er idrettens samfunnsoppdrag og å gi utviklingsmuligheter for de som ønsker å nå langt innen idrett.

– Hva kan vi lære av historien til Espen Oseid Daneielsen?

– For mye og for tung trening i ung alder kan skyldes både overivrige foreldre/trenere, og en meget sterk indre drive om å bli god. I Espens situasjon var åpenbart det siste den viktigste. I begge tilfeller er tålmodighet og variasjon stikkordet. Det vil redusere både helserisiko og frafalltendens, sier Andersen.