For to år siden flyktet Filmon Teame (17) på dramatisk vis fra Eritrea. I løpingen har han og kameratene Mulugeta Negassi (18) og Daniel Mehari (17) funnet et pusterom i Stjørdal hvor de greier å legge bort tankene om den vonde fortiden.

– Jeg måtte dra på grunn av et dårlig liv. Det var ikke frihet der, ingen mulighet til å studere. Og alle må i militæret, hvor man behandles veldig dårlig. Det er som å være i fengsel, forklarer Filmon på norsk om livet i Eritrea.

Broren druknet

Landet beskrives i en FN-rapport som et diktatur. Menneskerettighetene brytes jevnlig og det ikke er noen tegn til bedring. Myndighetene i Eritrea kontrollerer blant annet media strengere enn Nord-Korea, ifølge en oversikt laget av organisasjonen «Reportere uten grenser».

På veien vekk fra diktaturet og til Norge rømte den da bare 15 år gamle Filmon fra hjembyen Adi Keyh i sørlige Eritrea først til nabolandet Sudan. Han forteller at han var der i to måneder, før han fortsatte til Libya, hvor han også ble i to måneder. Deretter brukte han en måned på reisen videre til Norge.

Den mange måneder lange flukten startet Filmon på sammen med broren. Men til Norge kom han alene. På vei over Middelhavet druknet broren, forteller Filmon - og signaliserer at han helst vil slippe å snakke mer om det. En yngre søster har flyktet til Sudan. I Eritrea bor fortsatt foreldrene og tre søstre og tre brødre til.

Det er nå ett år og ni måneder siden Filmon kom alene til Norge, og for ett år siden kom han videre til Stjørdal. Der har han funnet et pusterom i løpingen hvor tankene om den vonde fortiden gir slipp. Men savnet etter familien er stort. Han har på Stjørdal også fått kamerater fra hjemlandet som er i samme situasjon. Sammen med jevnaldrede Mulugeta og Daniel blir det to-tre løpeturer i uka.

– Jeg så løpegleden hos guttene med én gang. De løper med et smil, sier Marit H. Skjervold, som er miljøterapeut ved barnevernet på Stjørdal.

Har løpingen i seg

Hun er selv en ivrig mosjonist og tok initiativ til å ta med guttene på joggetur. Raskt så hun at dette var noe de trivdes med. Guttene har i år vært med på St. Olavsloppet for laget «ATT-Fram», de har gjennomført fjellmaraton i Åre på 27 kilometer og 1150 høydemeter og de har deltatt i flere lokale løp i Stjørdal. Toppløpere er de ikke, i hvert fall ikke foreløpig. Men det går fortere enn med de fleste.

– De har det i seg, det er tydelig at de har gener for å løpe. De er tre flotte gutter, og vi som jobber med dem har blitt veldig glade i dem, sier hun med et smil.

– Og jeg tror det er terapi i løpingen for dem, legger hun til.

Det lille østafrikanske landet med fem-seks millioner innbyggere har blant annet verdensrekorden på halvmaraton ved Zersenay Tadese (58:23) og også flere andre eritreere har markert seg som løpere i verdensklasse. Under friidretts-VM i Beijing nylig tok landet sitt første VM-gull noensinne. Det sørget Ghirmay Ghebrselassie for ved å vinne maratonet på mesterskapets første dag.

– Ja, jeg har fått med meg det, sier Filmon, som også har kontakt med flere andre eritreere i Trøndelag og på Stjørdal.

Vil bli snekker

Både Filmon, Mulugeta og Daniel har fått innvilget permanent opphold i Norge.

– Jeg synes det er veldig bra å være her. Jeg får muligheten til å gå på skolen og jeg trives og får veldig mye hjelp av de som jobber med oss i barnevernet. Vi får hjelp med alt mulig, sier Filmon på godt forståelig norsk.

Mellom de to-tre ukentlige løpsøktene spiller han fotball, trener styrke og går på skolen, med et mål om å lære norsk best mulig og å skaffe seg en jobb.

– Jeg har lyst til å bli snekker, forteller Filmon.

Dessuten gleder han seg til å løpe halvmaraton under Trondheim maraton på lørdag. Hjemme i Eritrea løp han bare når det var nødvendig for transport - som for å hente livsnødvendig vann.

– Jeg er spent på hvor fort jeg kan klare å løpe.