Vi ble vitne til en perfekt bortekamp etter den malen Høgmo tok så kraftig avstand fra i sin tiltredelsesavtale. Det ga landslaget troverdighet. Jeg er sikker på at Drillo koset seg i godstolen. For her så vi svært mye Drillo-fotball med langpasninger og gjerrighet, strålende arbeidsmoral og dødballscoring. For mange av oss som opplevde det eventyrlig 90-tallet var dette gjenforening med rusten kjærlighet.

Det var en befriende smart, kynisk landskamp etter modell av god gammel oppskrift. Nå er Norge så godt som sikker på playoff. Brått slåss vi med Kroatia om å gå rett til EM.

En magisk avslutning av midtstopper Vegard Forren. Kyrksæterøras tredje største fotballsønn - bak Erik Hoftun og Pål Andre Helland - scoret sitt første landslagsmål da laget virkelig trengte det. Endelig scoret Norge på dødball igjen. En gang var dødball Norge styrke, men har i det siste vært en av lagets svake sider. Nå satt den på et lurt trekk og avslutningspresisjon i overkant av hva man kan forvente av en midtstopper.

Norge vant sjansestatistikken på bortebane og Alexander Søderlund burde gjort 2-0 på kampens andre store sjanse. Markus Henriksen på den tredje.

Det kom mye godt ut av denne kampen, mer enn resultatet skulle tilsi. Med tredjeplassen i gruppa relativt trygg, har Per-Mathias Høgmo sikret seg fortsatt arbeidsro.  Fortsetter han i dette sporet er det bare fotballens drømmefangere som vender ham ryggen.

Vel så viktig som poengene er det at Høgmo beveger seg bort fra sitt «prosjekt» som mer lignet en romantisk drøm og et luftslott. Norge kan aldri spille som Barcelona. Men laget vårt ser ganske bra ut når det spiller med sin rette identitet, en ydmyk liten fotballnasjon som heter Norge.

Borte var de den innovative formasjonen som verden aldri har sett maken til, borte var alt jåleri og vås. Dette var et lag som spilte på det enkle og trygge. De lå kompakt og disiplinert både med og uten ball. I bunnen lå en grunnstruktur og en defensiv soliditet som frustrerte bulgarerne mer og mer. Nå spiller vi slik Island gjør, og det er kanskje klokere å sammenligne seg med Island enn Spania?

Strukturen skapte et godt utgangspunkt for rask omstilling. Dessverre var det lite som lyktes i angrepsspillet, noe Høgmo får ta skylden for, da han har brukt tiden på sitt litt jålete feilspor. Jeg håper inderlig at Høgmos har forlatt posessiondrømmene for godt.

Det er ingen grunn til å hoppe i taket ennå, for dette laget er langt fra godt nok på overganger, for laget vårt består av fysiske grovarbeidere. Vi har ingen Myggen på dette laget, vi har ingen Lars Bohinen eller Tore Andre Flo. Men Stefan Johansen og Alexander Tettey kan føre oss et godt stykke på vei. Midtstopperne var meget gode, men vi trenger backer og kanter som skaper mer, ikke minst trenger en spiss som Alexander Søderlund innlegg fra kant.

Bulgaria gikk gradvis opp i limingen. Norge spilte modig og våget å angripe med mange spillere. Etter hvert som tiden var det Norge som kjørte kampen og bet seg fast på motstanderens banehalvdel.

Landslagssjefens realitetsorientering er veldig godt nytt. Hvis Høgmo fortsetter i dette sporet får vi et landslag med troverdighet. Kampene blir neppe noe for fotballens feinschmeckere, men små nasjoner har ikke underholdningsverdi som primæroppgave. Her er det resultatene som teller. Og det var da Høgmo kjente på resultatpresset at han skiftet mening.

Etter at han tok av seg keiserens klær, kan Per-Mathias Høgmo bli en landslagssjef med suksess.

Kommentator Kjetil Kroksæter.