Når Rosenborg spiller er det ett prinsipp som står over alle andre: Man skal i alle kamper, i samtlige 90 minutter og uansett resultat prøve å skape sjanser og score mål. Dette bør etter min mening være absolutt og udiskutabelt og gjennomføres kompromissløst og uten anger, og den grenseløse hungeren etter scoringer er det største avtrykket til Nils Arne i fotballhistorien.

LES KOMMENTAR: Et kjapt steg tilbake til røttene

Alt det andre er bare virkemidler; formasjonen, bevegelsene og postulatene. 4-3-3 gir gode vinkler i angrepsspillet, og har fungert som en grov arbeidstegning i 25 år. Men rollene skal fylles med de ulike spillernes sterke sider, og det er forskjell på hvordan Bergersen og Mini, Skammelsrud og Brandhaug, Carew og Sørloth, spilte i samme posisjon. Tråden har helt klart vært rød, men de ulike årgangene har løst oppgavene i angrep forskjellig, og derfor synes jeg det blir meningsløst å snakke om at det finnes bestemte spillertyper for 4-3-3. Alle med godføtter passer inn, og trenerens fremste oppgave er å få målsjanser og mål ut av det. Jeg mener det oste av røtter og godfot å flytte Riku Riski inn sentralt, så får det heller være at det lignet litt på 4-4-2.

Det er både attraktivt og underholdende å alltid jakte på sjanser og mål, men det får konsekvenser for tankegang og treningsopplegg. Her er noen eksempler: For det første må midtbanespillerne tenke angrep. At den sentrale ligger litt dypere, kan være smart for å få bedre vinkler i pasningsspillet, og det samme argumentet kan brukes for å snu V-en. Men å snakke om et anker blir feil for meg, og blir som å spille med håndbrems. Hele midtbanen må sørge for godt ettertrykk, og for de som er bekymret for balansen, er det farligere å gi fra seg rom fra 30 meter og inn enn på hele resten av banen til sammen. Er det godt press fra de seks fremste er det ikke behov for en skjerm foran stopperne, og blir man liggende mann mot mann i forsvar, bør ikke det være helt krise heller.

For det andre er det ikke rom for kynisme og forholdsregler i kampens sluttfase. Hvis laget leder og det er et kvarter igjen, åpner det seg som regel store muligheter til å angripe, og hvis du lurer på hvorfor det ofte ble kalassifre i gamle dager, er det blant annet fordi man utnyttet at motstanderne kastet alle mann i angrep på slutten. Det burde deles ut svart kamel for å trekke ned spissen i forsvar for å ri inn en ledelse, gevinsten blir som regel større hvis man lar et par mann haike litt i stedet.

For det tredje må det skapes sjanser og mål på trening, og da tror jeg det er lurt å bruke tid på å spille mot to mål, med banestørrelse proporsjonal med 105x68, i formasjoner som gir de samme vinklene som i kamp, og med spillerne i sine respektive, vante roller. For å bli gode sammen må man øve sammen ... og nå klør det i fingrene etter å ramse opp flere punkter, men det får også være grenser for hva en avdanket fotballspiller skal få lov til å fremme av sine personlige meninger på en helt vanlig lørdag. Men ett siste sukk er det plass til:

Norsk fotball opplever en identitetskrise om dagen og vi har blikket mer rettet mot hva andre lykkes med enn hva vi er gode på selv. Jeg tror det er på tide å innse at vi alltid kommer til å ha et par akilleshæler, og heller satse alt på de områdene vi kan bli best, og både Norge og Rosenborg var blant de beste en gang, selv om det begynner å bli noen år siden. Når det gjelder landslaget, spilte jeg for lite under Drillo til å kunne si noe sikkert om røttene, men jeg er ganske sikker på at Høgmo ikke finner dem gjennom ballett, dikt og et ønske om å eie kamper. Rosenborg, derimot, renner i blodet mitt, og jeg har en klar formening om kongstanken.

Den handler ikke om 4-3-3, indreløperbevegelser eller trøndere på laget, men om en umettelig higen etter å skape sjanser og score mål. Kan vi ikke bare starte der?