Han fikk beskjed på julaften om at han var ønsket solgt. Han ble som eneste spiller stengt ute fra alle fellestreninger, og måtte av og til bli med g-14-laget for å få spilt fotball. Og han måtte være med på 16 timers bussturer, selv om han visste han skulle sitte på tribunen.

- De rareste månedene i hele min karriere. Jeg ble frosset ut, sier han Adresseavisen.

Tilbake på Yenisehir Stadium i Karabük smilte Gamst godt under formasjonsøkta i går. Nå er vingen fast bestemt på å gjøre sitt for at RBK lurer seg gjennom nok et nåløye på veien mot Europaligaen.

- Karabükspor slo Galatasaray og flere storlag i fjor, men kan også finne på å tape for alle. Er vi opp mot vårt beste, kan vi ta dem, sier han.

Så er det kanskje heller ikke så rart han har ekstra lyst til å overbevise i kveld. For da Gamst signerte for RBK i mars, var det etter en dragkamp om å bli fristilt fra kontrakten med nettopp Karabükspor. Etter det som skulle bli et toårig tyrkisk eventyr. Men som ble en seks måneders farse.

Uvanlig å snakke med treneren

Da Gamst skrev under i august 2013, visste landslagsspilleren hva han gikk til. Trodde han.

- Jeg besøkte klubben før jeg signerte, og fikk tydelige signaler på at jeg ville bli en viktig brikke.

Det var heller ikke noe dårlig signal at tyrkerne var villig til å betale ham omtrent det han hadde i Blackburn, hvor han tilhørte lønnsadelen. Totalinntrykket gjorde at han valgte Karabükspor foran klubber i blant annet Premier League. Og i begynnelsen gikk det bra. Gamst skaffet laget straffespark i debuten og var på banen i de fire første seriekampene.

Så var han plutselig helt ute av kamptroppen.

- Jeg skjønte lite, og ville spørre manageren (Tolunay Kafkas) om årsaken. Tolken min mente det var en dårlig idé, selv om dette var noe jeg ofte hadde gjort både i Norge og England. Men tolken fikk rett: Det ble tatt svært dårlig opp, sier han.

Gamst «kjøpte» uansett begrunnelsen: Laget hadde syv utlendinger, og det kun er lov til å bruke seks på banen samtidig i Tyrkia.

- Jeg tenkte at det var «min tur» til å stå over en kamp, og at det gjaldt å kjempe seg tilbake.

Men i tiden som kom havnet han lenger og lenger ute i kulden.

– Jeg fikk høre at jeg var for blid på trening, og at det ikke var bra. Noen måneder senere fikk jeg beskjed om at jeg var for alvorlig, sier han i dag – og rister på hodet.

Ti seriekamper totalt

Etter en landslagssamling i november, hvor han var på banen både mot Danmark og Skottland, tror Gamst at «jungeltelegrafen» nådde Karabük. For plutselig fikk han noen kamper igjen.

- Men jeg fikk ikke følelsen av at de ville satse på meg, nå heller, sier han.

Og fikk rett: 29. desember spilte han sin tiende og siste ligakamp, fem dager etter at han hadde fått beskjed om at han var ønsket solgt.

- De fortalte meg det på julaften (feirer ikke jul i Tyrkia), og jeg forsto ingenting.

- Hva svarte du?

- At jeg ikke ville selges. Jeg ville fortsatt kjempe meg inn på laget igjen.

Da hadde han også vært med på flere 16-timersturer i buss, selv om det var klart at han skulle sitte på tribunen.

Fikk ikke skifte med de andre

Under en treningsleir i januar ble imidlertid Tyrkia-oppholdet utålelig. I en spilleøkt fikk Gamst beskjed om å stå vegg på sidelinjen mens resten spilte. Der ble han stående hele økta, uten begrunnelse. Han skjønte også hvor det bar da han fikk dra på januarsamling med landslaget. Der pleier kun spillere fra eliteserien å være med, ikke utenlandsproffer.

- Da jeg kom tilbake til Tyrkia, og laget fortsatt var bortreist på treningsleir, var beskjeden at jeg skulle dra rett til Karabük og trene alene. Da laget kom fikk jeg fremdeles ikke være med på fellestreningene. Jeg løp alene på en treningsbane 300 meter unna, sier han – som av manager Kafkas heller ikke fikk skifte i samme garderobe som resten.

- Hvordan taklet du det?

- Jeg er profesjonell, og startet løpeturene et kvarter før fellestreningene startet, for å vise at jeg er seriøs. Men jeg tror nok jeg ville løpt de samme rundene fremdeles, om jeg ikke hadde kommet meg vekk, sier han.

Fremdeles uten å skjønne noe av hvorfor han så tydelig ble frosset ut.

- Det var mange fine folk der, men manageren hadde bestemt seg. Jeg har lagt saken bak meg, sier han.