Treningsrommet i Granåsen lukter fortsatt nytt, men det er i ferd med å legge seg en lett odør av svette i lufta. Anders Eggan (17) og Martin Larsen (18) er kompiser og treningspartnere. En vil bli proffbokser, den andre vil ikke. Men de har begge et felles mål. Nemlig å representere Norge i OL.

I ren Rocky-stil surres hendene inn i bandasje, føttene tripper lett på gulvet, og guttene er klare til en to timers treningsøkt.

I taket henger to sandsekker, bokseringen inntas, og trenerne Ole-Arne Næsgård og Øyvind Eggan er klare med fløyte og stoppeklokke. Postgiro byggets «En solskinnsdag» kimer over høyttalerne. Et blikk kan si mer enn tusen ord, og i dette tilfelle forteller det trenerne at musikken ikke er tilfredsstillende. Eminem kommer raskt til unnsetning.

– Hvis vi skal klare målet om å delta i OL, er det viktigste og ikke gi opp. Vi vil møte motgang om vi skal nå langt, men hardt arbeid vil betale seg, sier Anders bestemt.

Ulike typer

Boksetalentene slår ut i lufta, og dukker som om noen slår tilbake. Føttene er så vidt i bakken, lette, uforutsigbare steg. Hit og dit, frem og tilbake. Den ene elegant, den andre med råskap. På veggen i treningsrommet står det svart på hvitt «Sammen om de store prestasjonene». Kompisene har forskjellige egenskaper, og lærer av hverandres styrker og svakheter.

– Anders er mer teknisk enn meg, og jeg bokser mer med fysisk styrke. Han er mer defensiv, og jeg er mer aggressiv. Vi lærer veldig mye av hverandre, og på den måten blir begge to bedre, forklarer Martin.

Må utenlands

Etter drøyt en og en halv time har de vært gjennom boksing på tennisball, skyggeboksing, de har slått mot hverandre og på trenerne. Nå skal sandsekkene få seg en omgang juling. Svetten drypper allerede før de setter i gang med den siste intensive øvelsen, og Martin kaster skjorta. De gyver løs med rå muskelkraft, pusten blir tyngre for hvert sekund og slagene hagler. 50 slag på 15 sekunder.

Sett bort fra Cecilia Brækhus har ikke Norge mange store boksenavn. Guttene er klare på at de må reise mye for å nå det nivået de ønsker. De ramser opp Sverige, Ungarn, Bulgaria og England som reisemål i nærmeste framtid.

– Vi drar rundt for å trene, konkurrere og lete etter kunnskap. Alt for å bli bedre. Samtidig blir vi motivert av å se hvor mye og hardt de beste trener, og da vet vi hva som skal til, sier Martin.

Proff eller amatør

Boksetalentene trener stort sett det samme, ofte sammen, noen ganger hver for seg. Drømmene er identiske; OL-deltakelse, og helst medalje. Likevel kan de ende opp på to forskjellige arenaer. Anders vil prøve seg som proff bokser, men Martin syns ikke det frister.

– Det blir en helt annen gren innen sporten. Jeg kan nå like høyt som amatørbokser. Der er det også mange flere å bokse mot, forklarer Martin, og ser bort på kompisen. Han vet at han er uenig.

– Jeg vil prøve proffboksing uansett. Det er spennende med nye utfordringer. Hvis det går bra vil jeg fortsette som proff, sier Anders.

Dedikerte gutter

Som ekte toppidrettsutøvere kaster de seg over restitusjonsdrikken, tørre klær og vil hjem så fort som mulig etter treningen. Trenerne har vekslet mellom fløyte, stoppeklokke, og å være en menneskelig boksesekk i to timer. Næsgård mener de to unge bokserne har det som trengs for å lykkes. Likevel tror han nivået i Norge er for dårlig, og at det derfor krever mye reising.

– Guttene har full konsentrasjon på trening, de er dedikerte og motivasjonen er på topp. Nøkkelen til at de skal nå målet er det samarbeidet vi har fått til, sier han og legger til:

– Vi har ikke akkurat produsert verdensmestere på løpende bånd i Norge, så vi må ut.

To slitne boksetalenter skal hjem for å hvile. I morgen møtes kompisene i ringen nok en gang. De skal samle nye treningstimer mot ett felles, men samtidig så forskjellig, mål.

Vil bli proff: Anders Eggan ønsker å prøve seg som proffbokser i fremtiden.
Forblir amatør: Martin Larsen ønsker ikke å prøve seg som proffbokser.