Moonwalker

Det mørkner. Månen henger stor og klar over åsryggen i vest. I det bøtta bryter vannflata rykker barnet hun bærer til, men så faller det til ro igjen og hun får bøtta opp og over brønnkanten uten å spille en dråpe.

Hun går hjemover. Hun er fire måneder på vei. Fosteret har allerede begynt å gi henne motstand. Det er en dump vekt. En blindpassasjer i hverdagen, og månen er bak henne; et lysende fingeravtrykk. En glødelampe.

Hjemme sitter resten av ungene tett sammen utenfor huset. Ser dere fjellrekkene, sier bestemor og peker på månen. Sammen ser de for seg byer, enorme savanner og et hav av støv der det seiler store skip lastet med geitemelk, med dadler og velling.

Hovedvannkilden i Tsjad er den store, grunne Tsjad-sjøen. Innsjøen forsyner i dag over 20 millioner menneske i fire land med vann, men den krymper. Og i områdene der vannmangelen melder seg, blusser konfliktene opp.

I dag lever én milliard mennesker uten tilgang på rent vann, viser tall fra FN. Rundt 4000 barn dør hvert år som direkte resultat av det. Mange kaller i dag kampen om vannressursene den viktigste striden i det tjueførste århundret. Vestlige vannkompanier, hevder Irena Salinas i sin prisvinnende dokumentarfilm «Flow», har gjort vannmangel og forurensning til big business. Hun beskriver en internasjonal industri med en årlig omsetning på opp mot 425 billioner dollar. Men hva skjer når vannkilder privatiseres? Hvem skal styre distribusjonen og hvem skal få tilgang til vannet? De som kan betale for det?

Tirsdag 17. november skriver avisa Klassekampen at EU krever at 72 land skal åpne for fri konkurranse på distribusjon av vann. I Bolivia, et av de landene der vanndistribusjonen er forsøkt privatisert, økte vannprisene i landets tredje største by Cochabamba med 200 prosent da vannkontrakten ble tildelt et konsortium ledet av giganten Bechtel Enterprises. Protestene fra befolkningen var så store at privatiseringsprosjektet etter kort tid måtte avsluttes.

Den 22. oktober 2008 ble det indiske romfartøyet Chandrayaan 1 skutt opp fra Sriharikota, sørvest i India og i et år kartlegger det månens overflate. Dataene det sender hjem viser forekomster av frosset vann spredt i et utall små molekyler på og under den. Mye tyder på at det nå kan bevises at vannet ikke bare er lagret der, men at det stadig dannes, og land som India, Kina og USA har igjen tatt opp mulighetene for en bemannet romstasjon på Luna. Finnes det vann der, kan det ikke bare drikkes, men fra det kan kosmonauten utskille både oksygen og hydrogen og hvem vet. Snart setter kanskje en ny moonwalker sitt evige fotavtrykk i månestøvet. Kanskje blir han overmannet av hjemlengsel der han står 348400 kilometer hjemmefra. Kanskje står han opp en morgen og skriver navnet på en han er glad i i det urgamle meteorstøvet bak romstasjonen med en fyllepenn: A for Anne. Og langt der ute flyter Tellus som en liten blå perle i en stor, mørk hånd. I Tsjad koker yamsgrøten på varmen.

Bestemor sover inn mot husveggen. Hun snorker lavt og rytmisk. Inne i buskene lusker en hyene. Ellers er det stille.Ungene snakker om skolen. Om ting de har sett og ting de skal gjøre. Ikke vet de at på jordas bleke lillesøster har noen indere funnet store mengder vann. At en gang så vil kanskje en kosmonaut fra Calcutta gå morgenturene sine der oppe. Han vil gå langs kanten av de enorme måneslettene, slettene de gamle astronomene en gang trodde var hav. Forsiktig som om han er redd for å falle uti.

talen@online.no