BEIJING: Robina Moqimyar (22) er en av få kvinnelige afghanske internasjonale idrettsutøvere. Hun har en eneste bønn til Norges regjering, Norges Idrettsforbund, frivillige organisasjoner eller rike onkler og tanter med sosial samvittighet: –Gi afghanske jenter et anlegg der vi kan trene og konkurrere!
Endret: 16.08.2008 kl. 14:52
Robina er i OL for å sette ny personlig og afghansk rekord på 100 meter. Den forrige satte hun i OL for fire år siden og lyder på 14.14. Forholdene for jenter er blitt bedre i Afghanistan siden da, men fortsatt er noe uforandret:
Hemmet av tradisjon
– Det er ingenting i loven som setter begrensninger for oss jenter med hensyn til hva vi har lov til, men vårt samfunn er veldig tradisjonsbundet. Det er sånn at det er spesielle rom for oss kvinner, mens guttene kan leke, trene og spille over alt og hvor de vil. Jentene henvises til lukkede områder. Det er problemet vårt. Vi har ingen fasiliteter der vi kan trene eller konkurrere, sier hun.
Hun møter Adresseavisen i et typisk moderne-ung-jente-antrekk. En fyldig hestehale stikker ut bak i capsen. Hun er muslim, og hodet er selvsagt tildekket.
Hun snakker gjennom tolken, ambassadesekretær Babakhan Aslami, men behersker nok engelsk til å gripe inn og korrigere når hun synes han er for unøyaktig. Og Aslam på sin side spør hele tiden henne for å få det riktigst mulig ut på engelsk.
– Litt bedre
– Ser du noen tegn til at denne holdningen er i forandring i landet ditt?
– Selvsagt er det bedre enn da jeg forberedte meg til Athen-OL, og veldig mye bedre enn for seks-syv år siden. Da hadde ikke jenter lov å trene eller gå på skole. Jeg måtte til Hellas for å forberede meg. Men ennå har vi bare en betongbane å løpe på. Jeg har måttet reise utenlands for å trene på tartan også denne gangen, og har heldigvis fått 20 dager bra trening. Vi har noen ytterst få steder der vi kan konkurrere hjemme, men det er ikke nok. Og det er bare i byene. Jeg skulle ønske at noen private i Norge eller andre vestlige land kunne gjøre noe med situasjonen vår. Lage et treningsanlegg der jenter i Kabul kan trene. Vi ønsker jo å ha de samme mulighetene og rettighetene til å gjøre det vi har lyst til som europeiske jenter har, sier Robina.
Syv søstre, to brødre
Hun kommer fra en familie der faren driver et bygningsfirma. For tiden jobber hun i en bank i Kabul, men håper en dag å bli en forretningskvinne, og ta over businessen til faren. Hun er nummer fire i en søskenflokk på ti. begge brødrene spiller fotball, mens den ene av hennes syv søstre driver taekwondo.
– Men bare på amatørnivå. Jeg er den beste idrettsutøveren, smiler hun.
– Føler du deg som en ambassadør for jentene i Afghanistan?
– Ja, men også for guttene. For alle som driver idrett. Jeg ønsker at landet skal være stolt av meg, slik min familie er stolt av meg og støtter meg. Uten den støtten, hadde jeg ikke kunnet være her i OL, sier Robina.
Hun ble uttatt på wild card av IOC og har som mål å komme ned på 11-tallet på 100 meteren.
– Men det er vanskelig å si hvor god jeg er. Jeg har løpt så lite på skikkelig underlag, sier hun.
Jenta i hijab som løper i første runde av 100 meteren, kommer seg neppe videre til neste runde. Men ikke alt i OL handler om verdensrekorder.
