At en oppføring spriker, behøver ikke nødvendigvis å være negativt. Tvert imot må vel Henning Sommerro være det beste eksempel på en som dyrker det sammensatte som et kunstnerisk uttrykk. På denne bakgrunn kan man si at Bentein Baardsons nye regi av «Eystein av Nidaros» i høyeste grad fulgte opp akkurat dette. For denne oppføringen lar seg i liten grad bestemme. Det historiske spillet er ikke lenger historisk. Den kalles fortsatt for en opera, men fremstår like gjerne som en musikal. Og det settes spørsmålstegn ved kirkens hensikter samtidig som det hele ender i en lovsang som får taket til å løfte seg. I det hele tatt settes det så mange spørsmålstegn ved det meste at resultatet også blir svært mangfoldig. Men i utgangspunktet skal vi tilbake til det ellevte århundre. Erkebiskop Eystein har som målsetting å bygge en katedral uten sidestykke i Nidaros. Et annet motiv er imidlertid å bygge opp nasjonen Norge som en kongsmakt som styres av kirken. Til det får han kronet den unge gutten Magnus, sønn av Erling Skakke. Så langt representerer både Trond Halstein Moe og hans følgesvenn Isa Katharina Gericke operasjangeren. Men sjangeren utfordres av musikalsangeren Erik Wenberg Jacobsen som John the Carver, lederen for byggingen av domen. Han kommer imidlertid tett inn på Ingunn og deres duetter går derfor i to forskjellige retninger. Men den største utfordringen oppstår når Sverre Sigurdsson og hans menn gjør entré og fremmer krav om rett til tronen. Deres kamuflasje- og geriljaforkledninger setter en brå slutt for all historisk innlevelse. Riktignok blir operasjangeren videreført med Tómas Tómasson, og hans rolle blir bærende etter hvert som han blir kronet. Men fortsatt er det tvetydigheten som råder grunnen. Bedre blir det ikke i andre akt når publikum beveger seg inn i Domen for å feire olsok. Der leverer Jacobsen en «Agnus dei», som blir mer enn ubestemmelig. Og etter at kirkens motiver er blitt sterkt mistenkeliggjort i første akt, forføres hele forsamlingen i den mektige koralen «Fader i himmelen», som også avslutter hele operaen. Slik sett må man si at denne oppsetningen beveger seg i et grenseland, der spillet på tvetydigheter strekkes så langt det bare går an. Og det har en effekt, først og fremst fordi oppsetningen i den grad svarer til det verdimessige mangfold som preger vår tid. Men det mest vellykkede med denne oppsetningen var likevel bruken av Vestfrontplassen. Den har nå rettferdiggjort seg som velegnet arena.
