Han er liten og vever der han står på scenen, men stemmen er sterk og klar. I salen sitter det rundt 300 deltakere på "Kropp og sinn", en konferanse om fysisk aktivitet, psykisk helse og rus på Oslo universitetssykehus. Historien Frank Shorter (66) forteller sjokkerer alle som hører på.
"Min far var en berømt lege på dagtid. På kveldstid slo og misbrukte han barna sine", innleder han fra scenen.
Han fortalte sin historie til Runners World for noen år siden. Men utenfor USA er det få som kjenner den. De kjenner ham bare som løpebølgens far, olympisk mester i maraton i München i 1972, og mannen bak treningsklær. Men få vet hvorfor han begynte å løpe. Få vet at løpingen var en måte å slippe unna og takle det vonde og vanskelige.
- Alltid på vakt
Shorter er oppvokst i den amerikanske småbyen Middletown, ca 100 km nordvest for New York City. For de 22.000 innbyggere var faren, Samuel Sanford Shorter, kjent som en dedikert og dyktig lege. For de ti barna i familien Shorter, var han kjent som noe helt annet.
- Når min far var hjemme, så var vi barna alltid på vakt. Han slo oss og min mor regelmessig. Han misbrukte også to av mine søstre, forteller Shorter.
Faren pleide å komme hjem sent om kvelden. Da lå alle barna våkne i sengen i overetasjen. Ingen klarte å sove. De visste at han snart ville komme opp trappen og inn til en eller flere av dem. Ofte hadde han drukket.
- Han pleide å slå meg med et belte til han var så sliten at han mistet pusten. Han gjorde dette frem til jeg var ni år. Da begynte han å fokusere på de yngre barna, de som ikke klarte å gjøre like stor motstand. Jeg var den nest eldste av de ti barna, sier Shorter.
- Skrekkfilm
Historien bekreftes av tre av hans søstre i artikkelen i Runners World. Mary Shorter-King forteller at hun ble misbrukt av faren da hun var seks år gammel.
- Misbruket var en del av min fars ønske om å dominere. Jeg følte at han hele tiden holdt meg nede og at misbruket var en del av et en konstant undertrykking av oss barna, sier hans 58 år gamle søster.
- Barndommen min var en skrekkfilm. Jeg husker at min mor stelte et kutt i skrittet da jeg var seks år gammel. Såret var formet som beltespennen til min far, sier Barbara duPlessis, Shorters 55 år gamle søster.
- Den første gangen jeg ble slått av min far, var jeg fire år gammel. Han slo meg med beltet fordi det hadde sprutet litt vann ut av badekaret, sier en annen søster, som ønsker å være anonym.
Barndomsminner
Shorters første barndomsminne er da han var på stranden med familien. Han husker ikke nøyaktig når det var, men vet at han må ha vært veldig liten siden han gikk i bleie. Men det er ikke gleden over å bade, eller å være sammen med familien, han husker. Minnene han har er hvordan faren tok ham med seg vekk fra stranden for å slå ham, før han forlot ham gråtende.
- Han så alltid etter en måte å disiplinere oss, så alt vi gjorde ble gjort med tanke på at vi ville bli evaluert av ham, sier Shorter.
Misbruket stoppet i 1975, da Shorters mamma bestemte seg for å skille seg fra faren fordi han banket opp Shorters bror. Han var åtte på det tidspunktet og hadde Downs syndrom.
- Hvorfor gjorde ikke din mor eller andre noe før det?
- Min mor var fullstendig avhengig av ham, og fornektet også det som skjedde. Selv da hun døde i 2010, opprettholdt hun at hun visste at noe dumt hadde skjedd, men hun kalte det aldri misbruk, sier Shorter.
Siden faren også var barnas lege, var det ingen som så alle sårene og blåmerkene de hadde på kroppen.
Løpingen ble redningen
Mens flere av Shorters søsken også har hatt det svært vanskelig som voksne, skjønte Shorter tidlig at han ikke fortjente å bli slått.
For ham ble fysisk aktivitet en måte å glemme det som skjedde på hjemmebane.
- Jeg begynte å løpe til og fra skolen to eller tre ganger i løpet av uken da jeg var ti år. Jeg var trygg da jeg løp, og følte at jeg hadde kontroll på det som skjedde. Jeg følte også at jeg koblet av fra alt stresset da jeg løp. Jeg innser nå at jeg også likte at min far aldri var noen stor atlet som ung, og at jeg derfor mestret noe som han aldri hadde gjort, sier Shorter.
Etter hvert ble Shorter en svært habil løper, med OL-gullet i 1972 som karrierens høydepunkt. Paradoksalt nok tror Shorter at fortiden gjorde ham bedre rustet enn mange andre maratonløpere.
- Da jeg ble slått, lærte jeg meg å slappe av mens det skjedde. Jeg lot det bare skje. Så lenge jeg visste at smerten ville komme, hvor hardt det ville bli, og hvor lenge det ville være, så fikk jeg en måte å takle det på. Dette overførte jeg til løpingen. Jeg ble veldig god til å takle harde løp, sier Shorter.
Fortalte hemmeligheten
Shorter bar på hemmeligheten om sin far i over 40 år. I 1991 avslørte han en deler av sin fortid til Sør-Florida-avisen Sun Sentinel. I 2011, tre år etter farens død, fortalte han hele historien til Runners World.
Faren er aldri blitt straffet for misbruket, men sa dette da han ble intervjuet av Sun Sentinel i 1991.
- Det er ingen tvil om at jeg hadde alkoholproblemer. Når det gjelder at jeg har psykisk skadet barna, sa deres mor til meg en gang at jeg gjorde rett i å disiplinere dem, men at jeg ikke trengte å gjøre det så hardt, sier Samuel Sanford Shorter.
Shorter konfronterte faren med volden før han døde, men fikk ikke det svaret han håpet.
- Han benektet det som hadde skjedd. Jeg vil fortsatt ikke ha barna mine rundt ham, sa Shorter i 1991.
Fysisk aktivitet viktig
Nå bruker Shorter mye av tiden sin på å hjelpe personer med lignende bakgrunn som ham selv. Han ønsker at historien skal inspirere andre til å være åpne om vonde ting og å søke hjelp. Han ønsker også å vise at det er mulig å få et godt liv selv om man har opplevd vonde ting.
- Mennesker som har opplevd fysisk mishandling som skjer under raseri, deler en slags felles stressopplevelse. Jeg prøver å formidle at det likevel er en type stress som kan håndteres, sier 66-åringen.
