Se videoreportasjon om Camilla Ianke i vinduet over.
I 1896 dro Roald Amundsen og broren Leon av gårde fra Mogen i Rauland. Målet var å krysse Hardangervidda og ende opp ved Feet/Garen i Eidfjord, 100 km unna. Skituren skulle være en forberedelse til forskning i polare strøk.
Men turen ble langt tøffere enn forventet. Amundsen og broren ble overrasket av dårlig vær og valgte å snu. Turen de regnet med skulle ta tre dager, tok åtte.
Trøndelag har de største skientusiastene
I boken «Mitt liv som polarforsker», som ut.no tidligere har lagt ut et utdrag fra, beskriver Amundsen turen. Han forteller blant annet om farlige uhell, snøstormer, lite mat, forfrysninger, våte klær og snø, kart som gikk i oppløsning og sekker som forsvant. Turen tok nesten livet av ham.
Amundsen uttalte også at turen var vel så strevsom og farefull som hans erobring av Sydpolen: «Turen på Hardangervidda var fylt av likeså hårde påkjenninger og store farer som nogen av dem det senere har vært min lodd å møte i polaregnene»
Dårlig vær
Torsdag, 119 år etter Amundsens Hardangervidda-tur, drar Sotra-bosatte Camilla Ianke fra Orkanger av gårde fra Haukeliseter. Hun er en av nærmere 200 deltakere i årets utgave av Expedition Amundsen, også kalt «verdens hardeste skirenn». I stiv kuling og kraftig snøfall skal de krysse Hardangervidda med pulk, på samme måte som Amundsen.
SPREK: Ti tips til uteaktiviteter med barna
- Jeg forventer at det kan bli veldig tøft. Jeg har vært med to ganger tidligere og vært sykt sliten når jeg kom i mål. Jeg forventer det samme i år, sa Ianke før løpet.
Hun har også krysset Grønland to ganger før, og har etter hvert fått en indre trygghet på at hun kan mestre alle situasjoner.
- Jeg legger en plan og prøver å utføre den. Så må jeg gjøre endringer underveis, for ting vil aldri gå etter planen. Men har jeg gjort en god jobb i planleggingen, så vil jeg klare å håndtere ulike scenarier underveis. Det går på enkle ting som å unngå å ta av vottene om man skal fikse noe. På den måten unngår man å bli kald, eller at vottene blir tatt av vinden. Man må tenke et steg foran hele tiden, sier Ianke.
Helt annet type utstyr
Expedition Amundsen ble første gang arrangert i 2010. Den gang var det syv deltakere, inkludert initiativtaker Kari Varberg. Varberg var også løpsleder under årets ekspedisjon. Hun forteller at årets deltakere hadde helt andre forutsetninger for å lykkes, enn Roald Amundsen i 1896.
- Han fikk det farlige været med null grader, snø og vind. Da ble han våt, før kulden kom. Vi var heldige og hadde kuldegrader. I tillegg hadde Amundsen et helt annet utstyr. Han hadde bare kompass og kart, ikke GPS. Kartet smuldret dessuten vekk og forsvant ganske fort, sier Varberg.
Hun forteller også at Yellowbrick er viktig for dem. Det er et system som gjør det mulig å se hvor løperne befinner seg. Den har også en nødknapp, som gjør det mulig for deltakerne å varsle om de er i nød.
Må ha ekspedisjonserfaring
- Hva kreves det av deltakerne i et slikt løp?
- Det hjelper ikke at du har gått Skarvarennet eller Birken, om du ikke har fjellerfaring. Du må blant annet kunne navigere, holde hodet kaldt i dårlig vær og kunne utstyret ditt. Vi må vite at folk ikke ofrer livet sitt, sier Varberg.
De har derfor som krav at alle deltakere har ekspedisjonserfaring. De må også innom sjekkpunkter, der det også er lege til stede som vurderer deltakernes tilstand.
- Hva er det som gjør at folk er med på dette?
- Det er nok forskjellig fra person til person. For meg er det den fantastiske naturopplevelsen, at du føler deg i ett med naturen. Dessuten gir det veldig mestringsfølelse, sier Varberg.
Først i mål
Etter 26 timer og 52 beintøffe minutter, kom Camilla Ianke frem til Maurset. For tredje år på rad, ble hun første kvinne i mål. Men det var på hengende håret. 13 kilometer før målgang ble Ianke tatt igjen av Kirsti Midttømme fra Bergen.
- Hun suste forbi meg og vi endte i en skikkelig spurtduell. Det var utrolig morsomt at jeg klarte å slå henne, sier Ianke.